HAN OVERLEVDE KRIGEN I ISEN: GEORGE OSBORNE
FUNGERENDE MATROS AV 1. KLASSE
Osborne ble født i 1922 og deltok i konvoitjeneste på HMS Sheffield. Han
opplevde både en mineeksplosjon og senkingen av Scharnhorst.
HVORDAN VAR FORHOLDENE PÅ EN KONVOI?
Kulda var egentlig den verste fienden. Vi fikk aldri noe varmt å drikke, og det eneste lyspunktet var en kopp varm suppe på middagsvakten. Vi tenkte ikke så mye over det da, men når jeg tenker tilbake, var det forferdelig. Vi krøp sammen i le eller bak kanonskjoldet. Det var lenge nok å stå i fire timer, men noen ganger ble det seks timer, og det var ikke noe hyggelig. Temperaturen var alltid under null, og jo lenger nord du kom, jo kaldere ble det.
Etter hvert fikk vi mer fornuftige klaer på konvoiene, men i begynnelsen hadde vi bare den vanlige oilskinfrakken. Så fikk vi varme duffeljakker, men så fort de ble våte, begynte de å stinke, og de rakk aldri å tørke. Etter hvert fikk vi også votter og overfrakker, men de lange ullunderbuksene klødde konstant.
HVA SKJEDDE DA HMS SHEFFIELD TRAFF EN MINE UTENFOR ISLAND 3. MARS 1942?
Vi lå en tre timers seilas utenfor Reykjavik da vi traff på en mine. Jeg var på vei ut fra do da jeg hørte et dunk. Jeg gjorde meg klar i kampstilling. Vi ble fortalt at vi hadde truffet en mine, men vi var ikke sikker på om det var mine eller torpedo. Minen hadde satt seg fast mellom ammunisjonsmagasinet og offiserenes rom- og vinlager. Det var typisk uflaks at minen skulle ta spriten vår! Alle de tomme tønnene fløt av gårde, og i måneskinnet liknet de på torpedoer, så det ble litt panikk. Den eneste som døde var en vaktmann som hadde stått vakt utenfor kapteinens lugar. De fant ham flytende i vannet.
Vi kom oss til en fjord på Island og satte i gang med reparasjonene. En kanadisk offiser gikk i land og rekvirerte all den koksen han kunne finne. Koks absorberer vann, så de tettet hullet med den. Så var det å seile de 1 600 kilometrene over til Newcastle i det ustabile vaeret, men vi fikk omsider skipet ned til Tyne.
HVORDAN OPPLEVDE DU DET DA HMS SHEFFIELD DELTOK I SENKINGEN AV SCHARNHORST?
Sheffield var flåtens mest sofistikerte radarskip. Vi plukket opp Scharnhorsts signaler og jaktet på henne sammen med to andre kryssere. Vi hadde en god fart på 26 knop da skipet plutselig begynte å riste, før det stoppet helt. De andre krysserne fortsatte, så vi ble liggende igjen alene i Nordishavet. Maskinistene prøvde febrilsk å reparere motorene. Da fikk vi plutselig høre at et uidentifisert skip befant seg ni kilometer unna. Alle kanonene ble ladd, for vi visste ikke hvem det var. Jeg husker at båten naermet seg, og at jeg så livet mitt passere i revy. Det var første gangen jeg var virkelig redd. Så oppdaget vi at det var et av våre skip, og vi kom oss av gårde. Vi kunne høre skytingen fra skipene. De gjorde kål på Scharnhorst. Vi så det ikke, for vi hadde ikke lov til å vaere på øvre dekk. Men vi kjørte forbi stedet der hun sank. Mer enn 1000 liv gikk tapt den dagen.
HVA TENKTE DU OM ROLLEN KONVOIENE SPILTE I KRIGEN? ANSÅ DU DET BARE FOR Å VAERE EN JOBB, ELLER VAR DU KLAR OVER DEN STØRRE BETYDNINGEN?
Vi visste at det var viktig og at det var noe vi måtte gjøre. De folka jeg virkelig syntes synd på, var mannskapet på eskortefartøyene og krigsseilerne. De var de virkelige heltene. Krigsseilerne levde på tidsinnstilte bomber, men de gikk på med krum hals. De små handelsskipene hadde ikke engang kokk, så de måtte handle inn og lage maten selv. Bare tenk deg å prøve å lage mat mens skipet rullet og sjøsprøyten sto over dekk – det må ha vaert et helvete.
HVA TENKER DU OM DEN ALTFOR SENE TILDELINGEN AV ARCTIC STARMEDALJENE FOR INNSATSEN UNDER ANDRE VERDENSKRIG?
Til og med Churchill snakket om hvor ille konvoiene var, men ingen kom frem og sa at vi fortjente noen medalje. En offiser kjempet for å få medaljen helt til sin død. Jeg er overbevist om at det var først da Vladimir Putin delte ut medaljer til noen veteraner, at den britiske regjeringen bestemte seg for å gi oss Arctic Star-medaljen – men det er bare min mening.