HAN OVER­LEV­DE KRI­GEN I ISEN: CLAUDE SEALEY

FØRSTEFYRBØTER

Slaget om Atlanterhavet - - De Allierte Slår Tilbake -

Sealey ble født i 1923 og tje­neste­gjor­de på HMS Ja­son. Han opp­lev­de rus­sisk

bru­ta­li­tet på krop­pen, og over­lev­de både tys­ke an­grep og en fryk­te­lig storm.

KAN DU BE­SKRI­VE KON­VOI­EN DU DEL­TOK PÅ I 1943, OG STOR­MEN DE­RE MØT­TE PÅ?

I be­gyn­nel­sen av fe­bru­ar fikk vi ut­delt var­me kla­er, men vi skjøn­te ikke at vi skul­le på rus­sisk konvoi. Vi dro opp til Loch Ewe, der kon­voi­en ven­tet. Det var ca. 30 skip, et be­gre­de­lig syn. Å, kja­ere vene, tenk­te jeg, men før vi viss­te or­det av det, had­de vi kas­tet loss.

Vi had­de en røff tur. De sa det var den ver­ste stor­men som had­de blitt re­gist­rert i Nord­sjø­en. Jeg var nede i kjel­rom­met da det plut­se­lig kom vann inn fra ba­bord side. Vi var na­er ved å kull­sei­le. Jeg var redd, bå­ten kren­get kraf­tig og det ble stum­men­de mørkt. Jeg vet ikke hvor mye tem­pe­ra­tu­ren sank, men det var­te vel­dig len­ge, og alle tenk­te: “Det var det.” Det ord­net seg til slutt, men stor­men var­te i fire da­ger. Det var for­fer­de­lig.

HVOR­DAN VAR DET Å STA­DIG BLI AN­GRE­PET AV TYS­KER­NE?

Det var fryk­te­lig. De kom ut fra norske­kys­ten og an­grep med ubå­ter og fly sam­ti­dig. Vi var et “red­nings­kip” og kjør­te ba­kerst i kon­voi­en. Hvis noen skip i kon­voi­en ble an­gre­pet, viss­te de på bro­en det, mens vi på ned­re dekk ikke fikk vite noen ting. Det ir­ri­ter­te meg.

Vi ble ikke truf­fet, men én natt, da vi lå sak­te ak­ter­ut fra kon­voi­en, fikk vi ord­ren full fart for­over. Det ble pa­nikk i ma­skin­rom­met da en i ut­kik­ken så en ubåt på over­fla­ten som var i ferd med å ta oss igjen. Vi drop­pet en full lad­ning med synke­mi­ner over dem, sam­ti­dig som ubå­ten gjor­de en unna­ma­nø­ver. Vi kun­ne ikke set­te på lys­kas­te­ren, så vi viss­te ikke om vi klar­te å sen­ke den el­ler ikke. Det kom et par fle­re an­grep, og det var litt nerve­pir­ren­de, for de plei­de van­lig­vis å gå etter han­dels­ski­pe­ne. Men da vi na­er­met oss Sov­jet­unio­nen, fikk vi an­net å ten­ke på da isen be­gyn­te å pak­ke seg sam­men.

FØL­TE DU DEG UT­SATT SI­DEN DU JOB­BET UN­DER DEKK?

Si­den jeg som re­gel be­fant meg i kjel­rom­met, har folk sagt til meg: “Du var sik­kert god og varm”, men sann­he­ten er at jeg frøs halvt i hjel. Jeg had­de på meg over­frak­ken som alle and­re. Jeg føl­te meg ut­satt der nede, men for det mes­te tenk­te jeg ikke noe over det. Vi had­de det tra­velt, vi måt­te ta ting som de var, og bare stå på.

HVOR­DAN VAR FOR­HOL­DE­NE DA DE­RE KOM TIL SOV­JET­UNIO­NEN?

Vi kom til en li­ten ma­rine­base kalt Po­lyarny. Da vi kom ut på dekk, var det snø og is over alt, og det førs­te jeg så, var en be­gra­vel­se. Noen svart­kled­de skik­kel­ser bar på en kis­te. Det var ikke akku­rat opp­munt­ren­de – tvert imot.

Se­ne­re fort­sat­te vi na­er­me­re Murmansk, hvor vi var luft­verns­tøt­te mens bå­te­ne ble los­set. Tys­ke bombe­fly plei­de å kom­me opp bak et fjell, slip­pe noen bom­ber og så stik­ke av igjen. De var så ras­ke at vi sjel­den klar­te å rea­ge­re i tide, si­den de stort sett sik­tet seg inn mot han­dels­ski­pe­ne. Det var ikke sa­er­lig mor­somt, og ofte måt­te jeg løpe na­ken ut fra ba­det og rett ned i ma­skin­rom­met. Sånn var det.

Vi kom til Sov­jet­unio­nen i slut­ten av fe­bru­ar 1943, men vi fikk ikke reist igjen før au­gust. Da ble vi vel­dig skuf­fet, for vi trod­de vi skul­le dra til­ba­ke med en gang. En dag jeg gikk ut av ma­skin­rom­met, gikk jeg opp på dekk og kik­ket uto­ver Ar­kan­gelsk. Jeg så man­ge gam­le menn, kvin­ner og barn som skrek og ba om å få bli med oss, for de viss­te at vi skul­le rei­se. Stak­ka­re­ne ble så dår­lig be­hand­let av sine egne. Jeg hus­ker en mann som stjal et brød. Der­et­ter kom det noen og bare skjøt ham rett ned, før de kas­tet li­ket oppi et laste­plan. Så ille var det, og kom­mis­sa­ere­ne pla­get oss også.

HVA TEN­KER DU OM KONVOIENES BE­TYD­NING?

Jeg sy­nes kon­voi­ene var et vik­tig til­tak, for det hjalp rus­ser­ne. De men­te det var våre strids­vog­ner og fly som vi tok med opp dit, som bi­dro til sei­er. Da rus­ser­ne an­grep Tysk­land og drev dem til­ba­ke, had­de de også la­get eget ma­te­ri­ell. Men før det var det bare våre ting der oppe. Det var vel verdt det, in­gen tvil om det.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.