“VERY LONG RANGE”
SEn forbedret alliert luftstyrke ble avgjørende for å overvinne ubåtene
om et resultat av årelang vanskjøtsel under det britiske flyvåpenet, hadde kystflykommandoen store mangler da krigen brøt ut. De gikk i krig med kun ett våpen, den ineffektive “antiubåtbomben”, og besto av kun tre operative grupper: Gruppe nr. 15 som ble flyttet fra Plymouth til Stranraer i Skottland i juni 1940, gruppe nr. 16 med base i Kent og gruppe nr. 18 i Rosyth i Skottland, som skulle dekke Nordsjøen. Flyvåpenet hadde feilaktig anslått at ubåtfaren utgjorde en minimal trussel mot britiske handelsruter, og gjorde derfor lite for å gardere dem mot ubåtangrep. Forholdene ble bedre da marinen overtok ansvaret. Våren 1940 begynte man å utforske synkeminer som kunne utløses fra fly, og etter hvert ble synkeminen Mark VII montert på flyene.
Den ble senere forbedret med kraftigere sprengladninger. I begynnelsen var det vanskelig for patruljene å finne ubåter, men snart ble taktikkene forbedret. Flyene hadde nå to ulike flyoppdrag. Det første var et primaert forsvar – å overvåke konvoien på avstand. Hvis en ubåt ble oppdaget, kunne flyet ikke bare angripe, men også tvinge dem ned i dypet slik at de ikke klarte å holde følge. Det andre oppdraget var mer offensivt – å jakte etter ubåter i de områdene som ubåtene befant seg i, saerlig rundt Biscayabukta. Dönitz’ eget prinsipp om å angripe “flaskehalsen” for å stanse konvoiene ble nå brukt mot ham selv. Ubåtene som gikk inn og ut av franske havner fikk smake sin egen medisin.
Nye våpen ble montert på flyene, og de eksisterende ble videreutviklet etter som krigen skred frem. Radar i flyene ble uvurderlig i arbeidet med å oppdage ubåter, i tillegg til “Leigh-Light”, som gjorde det mulig å angripe ubåter om natten. Når natten ikke lenger beskyttet dem, ble utviklingen av VLR-fly (“Very Long Range”: svaert lang rekkevidde) den siste spikeren i kista for tyskernes del. Disse flyene tettet en gang for alle “hullet” midt i Atlanterhavet, som ingen fly før hadde nådd ut til. I løpet av 1943 ble de allierte styrkene tildelt tilstrekkelig med VLR-fly, og da var det ingen steder igjen å flykte for ubåtene. Tyskerne ekperimenterte med forsterkede ubåter, som “Flak Trap”, og en ordre om å kjempe imot i mai 1943. Det var imidletid ikke annet enn desperate og mislykkede forsøk på å stanse den økende trusselen. Flystyrken seiret til slutt, til tross for store flytap. Over 250 ubåter ble senket kun ved flyangrep.