CANADA HEDRET KRIGENS HELTER

Med tiden innså Canada betydningen av kampene til sjøs, og anerkjente til slutt krigsseilernes enorme, heltemodige innsats.

Canada var en del av Samveldet og lojal mot det britiske monarkiet. 9. september 1939 erklaerte derfor landet krig mot Nazi-Tyskland.

Selv om landet er stort, var befolkningen kun på 11 millioner, noe som gjenspeilte seg i militaerstyrken. Saerlig sjøforsvaret var lite og dårlig rustet til å påta seg oppgaver som å bemanne og beskytte konvoiene over det farefulle Atlanterhavet. I 1939 hadde den kanadiske marinen, “Royal Canadian Navy” (RCN), bare seks skip og 3500 soldater. Innen 1945 hadde tallene vokst til henholdsvis 443 og 95 000. Canadas handelsflåte, “Canada’s Merchant Navy” (CMN), vokste også i løpet av denne tiden, med 12 000 krigsseilere.

Oppdraget med å holde handelsårene i Nord-Atlanteren åpne var en farlig affaere. De kanadiske mannskapene led store tap – over 2000 marinesoldater ble drept. Det var likevel krigsseilerne som tok den største risikoen; 1629 kanadiske krigsseilere omkom i kampene. Det vil si at en av syv krigsseilere enten døde eller ble såret, og relativt sett er det et høyere tall enn for noen av Canadas kampstyrker.

Da krigen var over, ble imidlertid de kanadiske krigsseilerne nektet krigsveteranpensjon. Dette ble begrunnet med at handelsflåten var en sivil organisasjon, og ikke en militaer, som i og for seg var riktig. Vedtaket ble ikke omgjort før på 1990-tallet, etter flere tiår med høylytte protester. Da de kanadiske myndighetene endelig snudde i saken, ble også befolkningen sin krigshistorie bevisst, og innsatsen i slaget om Atlanterhavet ble anerkjent.

I 2001 erklaerte Canada 3. september som merkedag til minne om krigsseilerne.

Ti år senere, i 2011, utstedte de canadiske myndighetene følgende erklaering: “Slaget om Atlanterhavet var det lengste under andre verdenskrig. Vi minnes det med stolthet og som en kanadisk triumf, ettersom vi bidro til å opprettholde de alliertes livsviktige forsyningslinjer i Nord-Atlanteren. Vendepunktet for kampen kom i mai 1943, da de allierte kunne kombinere forbedret utstyr på havet og i lufta med [...] spesiell etterretning, slik at vi fikk overtaket. Canadas regjering [vil heretter] hedre minnet om slaget i Atlanterhavet hvert år i mai, som en anerkjennelse av Canadas viktige bidrag for å vinne krigen ...”

“OPPDRAGET MED Å HOLDE HANDELSÅRENE I NORDATLANTEREN ÅPNE, VAR FARLIG. DE KANADISKE MANNSKAPENE LED STORE TAP.”