En åndelig dimensjon?
I innlegget «Trenger vi Gud?» 14. juni berører Otto Bjelland litt av hvert. Etter å ha levd helt fint som ateist i 70 år, vil jeg gjerne komme med noen kommentarer. Bjelland mener sikkert at det er en åpenbaringssannhet, en åndelig dimensjon, som blir forkastet, når han hevder at ateismens oppfatning er at det kun finnes en dimensjon av virkeligheten.
Filosofen Morten Fastvold skrev i essayet «På sporet av en humanistisk åndelikhet» i Fri Tanke 02-2010: «Fjellets velde eller fløytistens virtuose spill kan begge inngi oss en åndelig opplevelse – uten religiøse overtoner. Den menneskelige ånd er altfor viktig til å overlates til prester, mullaer eller spiritister. Det er på tide å sirkle inn en sekulær, humanistisk åndelighet. […] Å hengi seg til metafysikk er å tenke så langt det lar seg gjøre for oss mennesker − og dét er adskillig lenger enn hva vitenskapen gir rom for.»
Dette vakte liten interesse som diskusjonstema blant humanister, men jeg fant en viss forståelse for hans tanker.
«Åndelig» bjelleku
Spørsmålet blir altså om det finnes noe vi kan kalle en åndelig dimensjon. Den populærvitenskapelige forfatteren Georg Brochmann lanserte åndelighet som vår femte dimensjon, i sin bok «Mennesket og evigheten». Og Brochmanns spekulasjoner går det an å befatte seg med uten å bringe inn de gudebildene Bjelland snakker om. Vi er vel da helst inne på deisme (en filosofi som hevder at det finnes en gud som har skapt alt, som er handlende og personlig, men som ikke styrer verden eller åpenbarer seg; red. anm.). Med romdimensjonene som analogi kunne vi si at den åndelige dimensjonen står «loddrett» på tidsdimensjonen. Fanget i kun en åndelig dimensjon står tiden stille. Og uten en åndelighet befinner vi oss kun i rom og tid?
Jeg er kanskje lite «åndelig», men kan filosofere over mye uten å lete etter utilgjengelige svar. Min religiøse mor kunne angi himmelretningene og veien rett hjem der jeg var fortapt i mørkeskodda. Men rett hjem gikk også kyrne når de ble jaget. I så måte var også bjellkua Gulldokka mer «åndelig» enn meg.
Må finne vårt eget fundament
Finnes det kanskje en kollektiv underbevissthet, som berører alt liv? I sin bok «Det skjulte menneske» (1961) skriver Harald Schjelderup at fordommer står i veien for vitenskapelig forskningsinteresse når det gjelder parapsykologiske fenomener. Nå har det vel vært forsket en god del siden da, men uten at det er frembragt noe vitenskapelig holdbarhet, så vidt jeg vet.
Vi opplever verden, vår indre og den ytre, med kun vår egen bevissthet, og vi må til syvende og sist, så godt vi kan, selv finne vårt fundament i tilværelsen, dog prisgitt arv og miljø. Og den grunnleggende moral? Den har naturen tatt seg av. Hos en masse arter ofres livet for avkommet, for å ta det enkleste og viktigste.
Den «barmhjertige Gud»
Bjellands skriver videre: «Når Gud er borte, er det jungelens lov som gjelder». Jungelens lov gjelder her i vår sekulariserte samfunn, mens det råder ordnede forhold i den islamske verden med sharia-lover? Dette blir for meg en påstand jeg ikke kan forholde meg til, den virker nærmest patetisk i dagens verden.
Så kommer dette: «Den barmhjertige Gud finner du i esoterisk kristendom, buddhisme, jødedom og islam. Han/hun er det vi trenger å dyrke. Skal vi få noen meningsfull diskusjon om ateisme kontra religion, er det dette gudsbildet vi trenger å drøfte.»
Mener Bjelland at den barmhjertige Gud (eller en barmhjertig gud) er å finne i alle disse? Eller mener han at diskusjonen må gå på i hvilken av dem, en slik Gud er å finne? Jeg regner med det siste, og da er det kun kristendommen og islam som er av interesse for oss. Kristendommen er temmet av kunnskapsmessig og humanistisk utvikling. De primitive, barbariske forkynningene er stort sett utgått på dato, også i esoterisk lære – som «den gamle pakt». En «nye pakt», bygd på Jesu kjærlighetsbud, forsøkes gjort gjeldende. Jeg vil ikke problematisere det; etter å ha mistet barnetroen i voksen alder har jeg levd helt uten problemer i 70 år som ateist blant kristne mennesker.
Skremmende tolkning
Så var det islam da? Her er jeg på tynnere is. Men jeg har fått med meg at Profeten levde sitt yngre liv som et godt menneske, og fikk åpenbaringer til støtte for det. Så ble han kriger og hærfører. Motivering til drap og utslettelse av motstandere og ikketroende, ble en dyd av nødvendighet. Åpenbaringer til støtte for dette ser da ut til å ha blitt denne religionens «nye pakt», i og med at de kom sist?
Mange muslimer i dag foretrekker sikkert den «gamle pakt», på grunn av samme utvikling som har temmet kristendommen. Men at islams «nye pakt», i samsvar med sverdversene, i dag i stort omfang kan bli og blir utnyttet for alt den er verdt, skremmer stadig flere av oss – også uten å ha en «fobi».