Koster det mer enn det smaker?

Skal en fusjon mellom UiS og HSH lykkes, kreves klare prioriteringer og tålmodighet hos begge parter. Og så må myndighetene betale det fusjonen reelt koster.

Fusjonen mellom Høgskolen Stord/ Haugesund (HSH) og Universitetet i Stavanger (UiS) er som kjent ikke endelig besluttet. Det som i fjor startet med gode intensjoner og solide flertallsvedtak hos begge, har endret tone og karakter. Institusjonene har vært innkalt til samtaler med kunnskapsministeren, uten at det har gitt noe tydelig svar.

11. juni vedtok UiS-styret på et lukket møte med knappest mulig flertall (6 mot 5 fem stemmer) å fortsette arbeidet med fusjonsforhandlingene. Det er ikke åpenbart hva dette skiftet i syn skyldes, for ved UiS har innsynet i sentrale dokumenter om fusjonsplattformen vært heller spinkelt. Kanskje dreier det seg om det kjipe økonomiske tilbudet fra ministeren, eller ønsket om å vokse naturlig fremfor å bli tvunget til å slå seg sammen? Det er å håpe at det i hvert fall ikke skyldes et enøyd syn på egen fortreffelighet og på andres antatte svakheter.

Historiens lærdommer

UiS og HSH er hver for seg eksempler på fusjoner som over tid har vært svært vellykkede. Egentlig er begge «kjerringer mot strømmen».

Den opprinnelige Rogaland distriktshøyskole (fra 1969) med sitt tilbud av to- og treårige grunnutdanninger har møtt andre utdanningsretninger og høgskoler og slik blitt til dagens UiS. Sykepleierutdanningene ved Røde Kors og Saniteten, sosialarbeider- og barnevernsutdanningene ved Sosialhøgskolen, Lærerskolens ulike lærerog etterutdanninger, de mangehånde ingeniørutdanningene, syv høgskoler ble til ett universitet fra 2004. Senere ble også Arkeologisk Museum del av UiS.

HSH har også sin fusjonshistorie, fire høgskoler ble til én. I 1994 ble Statens sikkerhetshøgskole (fusjon mellom Haugesund Maritime Høgskole og Statens Havarivernskole i 1990), Haugesund Sjukepleierhøgskole, Stord Lærarhøgskule og Stord Sjukepleiarhøgskule slått sammen til Høgskolen Stord Haugesund. Lærerutdanningen på Stord går tilbake til 1839, sykepleierutdanningen der fra 1977 og i Haugesund fra 1980.

Verken UiS eller HSH har vært der fra første øyeblikk, de har vokst frem i hver sin åker.

Suksess eller fiasko?

Det er påtalt tidligere og kan gjentas her: Det ikke er drømmen om å lage breddeuniversiteter som driver frem fusjoner. Snarere viser forskning at det er ønsket om å løse økonomiske knipetak, oppnå kostnadseffektivitet, og realisere konkurransefortrinn og høste skalafordeler ved større utdanningsprogrammer som er avgjørende.

Dessuten, fusjoner tar tid både i forberedelsene, i gjennomføringen og i høstingen av gevinstene. Det gjør forskjell om fusjonene skjer på befaling ovenfra eller er drevet nedenfra, om institusjonene er av lik eller ulik størrelse, om overtakelsene er vennlige eller uvennlige, osv. Sårene gror langsomt, og kostnadene er mer fremtredende enn gevinstene. En fusjon gir i beste fall ikke utbytte i form av kvalitetsforbedring, omdømme, rangering og studentrekruttering før etter 5–10 år. Forskningen viser likevel at om man følger gitte forholdsregler kan suksess oppnås. Viktigst er at man starter med en akademisk, omforent ambisjon og at man innser at fusjoner krever tålmodighet og tid.

Kan det gå bra?

I den påtenkte sammenslutningen kan mye på kort sikt hindre at man lykkes: Ideen om å fusjonere kommer ikke fra hver av institusjonene, men som påbud fra ministeren. Det er stor forskjell i størrelse mellom UiS med vel 10.000 studenter og 1400 ansatte og HSH med 3200 studenter og 300 ansatte. Den største kan komme til å «sluke» den minste, som dermed får sin opprinnelige identitet truet.

Utdanningstilbud, kompetanseog forskningsprofil er ulike, med størst bredde, volum og kvalitet hos UiS. En fusjon vil derfor umiddelbart senke nøkkeltall for forskning per ansatt, det samme gjelder andel med topp akademisk kompetanse. Begge områdene er kritiske for at UiS skal få beholde sin universitetsstatus også i fremtiden.

Vanskelig er det også at selve fusjonen skal gjennomføres på svært kort tid med full integrering og harmonisering av fagmiljøer og utdanninger, så vel som av organisasjonsstruktur og interne ledelsesformer fra 1.januar 2016.

På den annen side vil en fusjonert institusjon ikke bare medføre flere studenter og ansatte, men også flere samarbeidende institusjoner. For UiS er det viktig å påpeke at HSH vil bringe to nye sykehus – Haugesund og Stord sykehus – inn i det fusjonerte universitetets opptaksområde. Dette gir nye praksisplasser og opplæringssteder både for dagens sykepleierutdanning og for den fremtidige legeutdannelsen ved UiS. Det er dessuten å håpe at et fusjonert universitet vil kunne konkurrere bedre om studenter i nordfylket som ellers ville dra til Bergen for å studere eller oppgradere sin kompetanse. Regional samordning kan gi nasjonal styrke.

Veiskillet

Universiteter er ingen døgnfluer, de har 1000 års historie og minst 1000 års fremtid. Nå er det viktig ikke å bli selvgode og historieløse, men ta med inn i fusjonsforhandlingene de erfaringer og det fremtidshåp begge institusjonene opprinnelig bygget inn i sine strategier.

Slik UiS-styret har formulert forslaget til fusjonsplattform, bør ideen om økt forskningsinnsats og styrket forskningskompetanse antas som ambisjon for en sammensluttet institusjon. A realisere en bedre kvalitet på utdanning, forskning og formidling er et viktig prinsipp, og det oppfyller ikke seg selv. Det krever klare prioriteringer og tålmodighet hos begge parter, og så må myndighetene betale det fusjonen reelt koster.

Fremfor alt må det gjensidig respekt til, og man må ikke glemme sine egne, gode fusjonshistorier. Det ligger jo i universitetets samfunnsmandat at det ikke er til for sin egen del, men skal være samfunnets redskap for å «utfordre det velkjente og utforske det ukjente». Det vil lettere oppnås om man er større og bredere enn mindre og smalere. Fusjonsarbeidet bør derfor støttes når UiS-styret behandler saken på nytt på sitt ekstraordinære møte på søndag 21. juni.