Filmkjerringene vant norsk kinovår
«Her gjør du en ypperlig jobb med å nedverdige kvinner med en ytterst sjåvinistisk overskrift når du egentlig mener det motsatte», skrev en leser. Hun syntes at kvinner bør støtte kvinner i et mannsdominert samfunn.
Når jeg bruker overskriften på ny, er det best å begrunne det: «Kjerring» har to betydninger på norsk, den ene med negativ, den andre med positiv valør. Skravlekjerring lyder virkelig ikke bra, mens gardkjerring er en hedersbetegnelse, iallfall i Trøndelag og det indre Østlandet.
Kraftkjerringer
Nå har også en mer moderne betydning etablert seg i urbane strøk: Kjerring er en initiativrik, selvstendig og tøff kvinne, som i Helene Uris roman «Kjerringer». «Kulturkjerringer» ble temaet i en diskusjon rundt forfatter Tomas Espedal og var ikke nødvendigvis positivt ment, men ble erobret av kvinnene selv, som en hedersbetegnelse for beleste, kultiverte, middelaldrende damer.
Når jeg benytter «filmkjerringer» om fem regissører som i vår kom med hver sin kinofilm, er jeg temmelig trygg på at de ikke blir støtt. Mitt hyggelige ærend er dette: De fem kvinnene er for det første tallmessig flere enn vårens fire mannlige debutanter i langfilmformatet. Det er gledelig å notere etter år med mannsdominans bak kamera.
For det andre: Disse fem damene har levert så høy kvalitet at det er deres filmfortellinger jeg husker best.
Halvsøskenkjærlighet
Den mest vellykkede var «De nærmeste» av Anne Sewitsky. Den ga et sterkt portrett av en dypt selvsentrert mor og de psykiske skader hun har påført sine barn, først ved å stikke av fra sønnen Henrik, dernest ved aldri å gi datteren Charlotte en følelse av å være ønsket og elsket.
Halvsøsknene finner hverandre i en seksuell relasjon, og sjelden har jeg sett en historie der det fysiske begjæret så åpenbart er utløst og drevet av psykiske lengsler. Slik gir Sewitsky et treffende tidsbilde av en generasjon unge voksne som strever med å finne seg selv.
Halvsøsteren ble nydelig spilt av Ine Marie Wilmann. Nå er hun amandanominert til Beste kvinnelige skuespiller, en pris hun bør få. Dessuten kan vi glede oss til Sewitsky kommer med sin Sonja Henie-film neste år, med samme Wilmann i hovedrollen.
Kvinneerfaringer
Også to andre kvinnelige hovedrolleinnehavere i vår er nominert til samme pris som Wilmann: Inga Ibsdotter Lilleaas i «Kvinner i for store herreskjorter» og Agnes Kittelsen i «Staying Alive» . Det er en fullt fortjent heder.
Begge disse filmene, den første av Yngvild Sve Flikke, den andre av Charlotte Blom, er gode debutantverk som tar kvinnelige erfaringer på kornet, ofte med en komisk og (selv)ironisk brodd. Men helheten er noe mer ujevn enn det Sewitsky har levert.
Men alle de tre filmkjerringene har lykkes bedre enn de mannlige spillefilmdebutantene i vår (Ronnie Sandahl med «Svenskjävel», Henrik Dahlsbakken med «Å vende tilbake» og Bobbie Peers med «Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant») i å unngå klisjeer, more og røre.
Dokumentar om sønner
Med «Drone» har Tonje Hessen Schei laget en politisk viktig dokumentar om USAs dronekrig. Nå er hun amandanominert til Beste dokumentar.
Regissøren får fram at dronekrigen endrer moderne