Tid for likeverd
Det finnes en tid for alt; medmenneskelighet, frihet til å velge, likeverd og kjærlighet. Og etter et samlivsbrudd.
å sikre barn omsorg fra begge foreldrene
Jeg stusser over slagordet til Mammanettverket; «Tid for barn».
Jeg tror ikke jeg og Lise Christensen, politisk talskvinne i Mammanettverket Tid for barn, tilhører samme generasjon etter å ha lest innlegget hennes i Stavanger Aftenblad 17. juni. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor. For ordens skyld, jeg er 46 år, gift og har to barn.
Hvilken forskning?
Christensens innlegg mangler henvisning til relevant forskning som underbygger hennes påstander, det er nå en ting. Jeg bare nevner at internasjonal genforskning fra 2010 (Science 6. Aug 2010) tyder på at mors gener kan ha stor betydning i fosterstadiet, med fars gener dominerer i voksenlivet. Så ja, arv og miljø er viktige faktorer, men ikke et argument for at den ene omsorgspersonen er viktigere for barna enn den andre.
På tide med oppdatering
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ønsker å oppdatere barneloven i Norge til en versjon 2.0, ved å likestille foreldrene som omsorgspersoner etter et samlivsbrudd. En oppdatert versjon er nå varslet.
Ifølge mine begreper er det på tide med en oppdatering. Ikke minst fordi norske menn i 2015 ønsker å ha like rettigheter og muligheter som kvinner til å ha omsorg for barna sine etter et samlivsbrudd.
I Hornes varslede forslag ligger innspill til at delt bosted skal være utgangspunktet, såfremt foreldrene har bodd sammen med barnet. Delt bosted er ikke det samme som en standard praksis på en 50/50 deling når det gjelder barnets samværstid med hver av foreldrene, slik Christensen hevder. Delt bosted er en juridisk betegnelse som betyr at barnet bor fast hos både mor og far etter et samlivsbrudd, slik at foreldrene har like juridiske rettigheter og plikter overfor barnet, og foreldrene tar større avgjørelser om barnet i fellesskap slik som de gjorde i samlivet.
Barnets samværstid med hver av foreldrene kan være likedelt eller skjevdelt, det må foreldrene bli enige seg imellom om. Slik at utsagn som «mødre stopper samvær når de ser at det ikke er til det beste for barna», jfr. Christensens artikkel, vil falle på steingrunn i det nye lovverket. Vi voksne må ta ansvaret for å legge samlivskonflikten bak oss når det stormer som verst og se barna våre og barnas behov, hva som er de beste omsorgsløsningene for barna etter et samlivsbrudd, og finne de beste løsningene for dem og ikke oss voksne.
Til barnas beste?
Trenering av samvær er et kjent fenomen i Norge, og jeg er usikker på om de såkalte «nasjonens mødre» som Christensen nevner, alltid jobber for barnas beste, og ikke heller med utgangspunkt i sitt eget beste. Derfor bør lovgivningen styrkes ytterligere når det gjelder for eksempel ordningen med tvangsbøter ved samværssabotasje. Samværssabotasje skjer, og det er et tegn på omsorgssvikt urettmessig å frarøve barn kontakten med en forelder og dennes familiegren. Selvsagt, om det er psykisk eller fysisk vold inne i bildet, enten det er fra mor eller far sin side skal dette håndteres av det profesjonelle apparatet som ivaretar barnas interesser.
Ikke representativt
I
utgangspunktet
skal
fars
og mors rettigheter og muligheter til å være trygge, gode voksne i barnas liv være likeverdige. Basert på egne erfaringer og andres, etter å ha hatt telefonvakt på Foreningen 2 Foreldre sin vakttelefon siden 2008, kan jeg med hånden på hjertet si at det heldigvis er mange trygge, omsorgsfulle voksne som tar barna sine på alvor og ønsker et best mulig liv for dem etter et samlivsbrudd. Disse søker profesjonell rådgivning og hjelp til å finne gode løsninger utenfor rettssystemet, slik at begge foreldrene får mulighet til å være gode omsorgspersoner etter et samlivsbrudd. Dessverre trekkes altfor mange barnefordelingssaker og samværssaker for retten i Norge i dag, men det er et annet dilemma. Innlegget til Mammanettverkets politiske talsperson hjelper ikke til å dra i riktig retning. Skrekkresonnementet til Lise Christensen representerer ikke vanlige folks samlivsbrudd i Norge i dag. Heldigvis. Hvor har Christensens tillit og respekt for nasjonens fedre og mødre blitt av? Og ikke minst barnas rett til omsorg fra begge foreldrene