Nok teater i byen
Så er kulturaristokratene i gang igjen. Etter å ha mast seg til nytt konserthus er tiden inne til å diskutere hvor det nye teateret skal ligge. I lett gjennomskuelig manipulasjonsteknikk skal ikke diskusjonen handle om byen trenger et enda et nytt prestisjebygg, men hvor dette skal realiseres og helst så raskt som mulig.
Nok drama
Kulturaristokratiet utgjør en maktelite i lokalsamfunnet som i kraft av deres nettverk, innflytelse og roller i media, næringsliv og i politikken undergraver normale demokratiske prosesser. At byggingen av det nye konserthuset sammen med nedgang i skatteinntekter har ført til skakkjøring av kommuneøkonomien betyr selvsagt ingenting når det handler om kultur. Politikere og kulturaristokratene velter seg nemlig i en slik offentlig rikdom at uansett budsjettsprekk er det bare å sende regningen videre til skattebetalerne. I privat regi ville et prosjekt som konserthuset vært en økonomisk katastrofe, men i den aristokratiske verden finnes alltid folk lenger ned i systemet til å ta støyten for andres uansvarlighet. Enda har vi ikke sett sluttregningen på konserthuset. Med en mulig ekstra skattesmell på 235 millioner toppen av tidligere overskridelser på 180 millioner er dette drama nok. Å snakke om mer teater virker nesten komisk.
En gang var byggingen av teater, konserthus, kinoer og biblioteker viktige institusjoner. Dette var tider hvor slit og arbeid dominerte hverdagen og kultur var vitamininnsprøytninger for å løfte stemningen, inspirere og skape drømmer og visjoner i samfunnet generelt. I dag er problemet omvendt, vi har for mye kultur. Vi eksponeres for så mye kultur og underholdning at det virker sløvende, fordummende og passiviserende. Fritiden for de fleste består knapt av annet enn underholdning takket være medierevolusjonen fra radio, TV og til internett hvor all verdens musikk, film, nyheter og hendelser flimrer forbi på nærmeste skjerm.
For å hevde seg i denne konkurransen øker spesielle effekter og overfladiskhet omvendt proporsjonalt med kunstnerisk innhold. Det var tydelig i de i skyene kritikerroste teaterkonsertene Mozart, Beethoven og Beatles. Dette var orgier i kostymer og spektakulære effekter med så godt som intetsigende kunstnerisk innhold. Publikum og kritikere gikk selvsagt helt av skaftet over så mye støy, spetakkel og hundrevis av liter teatermaling og vann helt ut over scenen fordi dette kan enda ikke oppleves på en skjerm.
Mye vil ha mer
Dersom Rogaland teater i dag spiller for så stappfulle hus at de ikke klarer å tilfredsstille teaterbehovet i byen er ønsket om nytt og større teater forståelig. Det er imidlertid større effektmuligheter i et nytt bygg teateret ønsker seg, ikke flere sitteplasser. Godt teater består av tre enkle ting. Godt teaterstykke, gode skuespillere og god regi. Kulisser og spesielle effekter er helt underordnet.
Det får holde at byggingen av konserthuset var helt unødvendig. Ja, akustikken ble litt bedre i det nye bygget, men hvem i all verden kjøper nye høyttalere til stereoanlegget til 1,2 milliarder? Ett monument over oljealderens og kulturaristokratiets dekadanse får være nok.
Den største kulturopplevelsen vi kan få er å forstå at skjønnheten finnes i øynene som ser. Forbrukersamfunnet hypnotiserer oss til å tro at lykken er utenfor oss selv i ting og opplevelser. Vi trenger å vende tilbake til den virkelige kulturkilden. Naturen og verden er så rik på opplevelser i seg selv, men nettopp i kraft av massemedia og kultureksplosjonens sløvende effekt er ikke lenger en solnedgang bra nok. Hvis smilet til et barn ikke fyller oss med glede, hvis synet av snøkledde fjelltopper over Ryfylke ikke vekker storsinn og håp og skuen ut i verdensrommet på en stjerneklar natt ikke vekker undring, trenger vi ikke kultur. Da trenger vi å skru av TV‘en, rense sinnet for inntrykk og gjenopprette kontakten med oss selv og evnen til å oppleve. Det er til og med gratis.