Det levende menneske
Jesus skal kunne flytte inn. Gud er ikke interessert i å bo i tomme hus. Han søker et «du», en relasjon. En relasjon er som en bro: den må ha to fester. Et jeg og et du.
Selvopptatthet
Hvordan skal vi da forstå søndagens tekst om å fornekte seg selv? Bibelens ord kan bare forstås i lys av Jesu eget liv, ellers blir de fort destruktive. Jesus undertrykte ikke sitt «jeg», men var seg selv. Men han sa nei til selvopptatthet. Han var ingen viljeløs marionett i Guds hender. Han eide sitt liv, men i full frihet avstod han fra å bygge sitt eget rike, fra kun å kretse rundt egne behov. På samme måte truer Gud ikke mitt «jeg», men Han konfronterer min selvopptatthet. Det er den jeg skal fornekte.
Ikke bare «jeg»
«Vær sentrum i eget liv!», lyder vår tids mantra. Og det er en god start. Å vokse og modnes som menneske innebærer å bli skipper på egen skute, å eie sitt «jeg». Det er helt nødvendig (men så vanskelig at mange av oss må slite med det hele livet). Nødvendig, men likevel ikke det endelige målet. Vi er skapt til mer enn det. Å bli det vi er skapt til handler om å frivillig tre ut av sentrum i eget liv. Å slutte å bruke alt og alle rundt meg som byggesteiner i mitt eget selvrealiseringsprosjekt. Å lære seg ikke bare å si «jeg», men også «du». Et menneske har ikke nytteverdi, men egenverdi.
Gleden i å si «du»
Å tre ut av sentrum i eget liv kan kanskje føles fjernt. Men ligger det ikke dypt i oss? Bare spør en hvilken som helst nybakt far eller mor, som plutselig tenker mer på den nyfødtes behov for nærhet, mat og tørre bleier, enn sitt eget behov for søvn og selvrealisering. De har virkelig erfart strevet- og den dype gleden i å si «du».