Uenig og tro til Dovre faller

Uenighet for uenighetens skyld er vi helt uenige i. Der er vi enige med Knud Helliesen, i Aftenbladet tirsdag 9. juni. Forholdet mellom uenighetsfellesskapet og konsensusfellesskapet vil vi gjerne bidra til å oppklare. Folkestyret har to hovednivå, de folkevalgte og folket. De møtes meget sjelden, har reelle møter én gang hvert fjerde år, om enn indirekte, i et stemmeavlukke. Ellers møtes de knapt, annet enn som fjernt syn. Det representative demokratiets aller største utfordring er folkets engasjement de 1459 dagene mellom hvert valg. Løsningen er uenighetsfellesskapet.

I mindre bysamfunn kan det likevel være at de folkevalgte og deler av folket møtes for ofte, at besluttende og utøvende makt sitter for tett. Stavanger sliter med sterk kultur for konsensusfellesskap. Uenighetsfellesskapet står svakt i Stavanger. Hvorfor? «Smaabyen» som allerede Kielland kalte Stavanger, antyder en by som knapt har noen kritisk utside, hvor de fleste snakker makta etter munnen, hvor konsensus er ånd og sjel, ikke bare i formannskap og bystyremøter, men overalt hver eneste dag, for ellers kommer ikke støtten eller du kan støte noen med makt du er på fornavn med.

Det er kjent at politisk makt og økonomisk makt sitter vel tett sammen i mange av regionens viktigste styrer, det gir mulighet for maktsentrering og fåtallsstyre, ofte med et vanskelig tilgjengelig beslutningsgrunnlag. Det lange politiske flertallsstyret dominert av Høyre er aldeles legitimt, men fratar sannsynligvis offentligheten og medborgerne både saker og argumenter å kives om. Et sterkt kulturfelt og medier som ikke opptrer som maktas vaktbikkje blir ekstra viktig slike steder.

Det konsensusfellesskapet som til slutt er helt nødvendig i det representative demokratiet for å styre en stabilt fungerende velferdsstat kan bare virke om uenighetsfellesskapet først virker på gateplan, i mediene, på skolene og i samtalene i og mellom husene, 24/7, hvor «kraften i de bedre argumenter» faktisk kan nå frem til de politiske beslutningstagerne også mellom hver 1460-ende valgdag. Mye og sterk uenighet som er orientert og justert i offentlighet, er det som gir beste og mest stabile konsensus. Uenig og tro til Dovre faller.