Konkurreres ut av Stavanger
Samtidsdans Når Stavanger byr på store, internasjonale danseforestillinger, minker interessen for samtidsdans i Sandnes.
Besøkstallene for RAS, Regional Arena for Samtidsdans, er for lave, ifølge Sandnes kunst- og kulturhus. «Det må fremover fokuseres på å få opp publikumstallene,» påpekes det i kulturhusets årsmelding for 2014, godkjent av byens politikere. I fjor hadde RAS 2290 besøkende fordelt på 36 forestillinger. Dette er et gjennomsnitt på 64 publikummere for hver av dem.
Besøkstallet for 2014 er en halvering i forhold til året før. Men Therese Markhus, daglig leder i RAS, sier at hittil i år har besøket ligget på omtrent det samme lave nivået som fjoråret.
– Stavanger konserthus viste to store forestillinger med internasjonale dansekompani nå i vår, vi har ikke mulighet til å konkurrere med dette, kommenterer Markhus, og forklarer at det er RAS sin oppgave å vise det som beveger seg rundt på de internasjonale dansescenene. Støtten fra Norsk kulturråd betinger at RAS holder seg til ferskvare og avspeiler bredden innen samtidsdans.
Regionalt kompetansesenter
RAS i Sandnes er en del av det lokale kulturhuset, og dessuten et regionalt kompetansesenter for samtidsdans. I dette ligger både en forpliktelse til å holde seg til samtidsdans, og å formidle kunnskap om dansen. Formidlingen skjer blant annet ved å samle dansere, og ofte også koreograf, til samtale med publikum i kulturhusets foajé før eller etter forestillingen.
RAS har to ansatte, Therese Markhus i full stilling, Kine Rostøl Ottesen er produsent i 40 prosent. Fra neste år av kommer tallet på forestillinger til å reduseres fra 12 til ti, fem om våren og fem om høsten. Dette skjer nettopp for at de to skal få mer tid til formidling, som forhåpentligvis vil gi økte besøkstall. Forestillingene for barn kommer i tillegg, totalt fire i året.
– Men det viktigste vi kan gjøre for å få flere folk i salen, er selvfølgelige å vise interessant dans, kommenterer Markhus.
I høst er «Familien» et overordnet tema i danseprogrammet. I tillegg til dans på scenen skal det også arrangeres et seminar om barns møte med scenekunsten. Der skal professor Siri Dybwik ved UiS og Ådne Sekkelsten, blant annet redaktør av antologien «Scenekunsten og de unge,» som kom i fjor, innlede.
Samtlige av vårens koreografer har fått spørsmålet om hvem som er målgruppen for deres forestilling, og opplysningen om alder er tatt med i programmet. For «Familen» som tema betyr at ikke bare mor, men også far, husets ungdom, og de yngste, skal ha et tilbud.
Barn og alder
Therese Markhus har erfart at barn som er vant til å se teater, blir mer mottakelige og modne for eksempelvis samtidsdans som ungdommer. Samtidig som det også er vanskelig å gruppere publikum etter alder, for barn og unge utvikler seg ulikt.
Men det Therese Markhus vet, er at selv om også vårens program har berømte og anerkjente dansekompanier og koreografer, er der enkelte forestillinger som passer bedre som en inngang til dansen enn andre. Samtidig som også Cirkus Cikör, med akrobatikk, sjonglering og street, er samtidsdans. Det samme gjelder for franske Compagnie Accrorap, hvor lederen Kader Attou er en pioner innen streetdans i sitt hjemland. Kompaniets danseuttrykk er en syntese av gatedans, akrobatikk, samtidsdans og grafisk kunst.
Selv gleder Therese Markhus seg til gjensynet med Liv Hanne og Anne Katrine Haugen. De to følger opp sin publikumssuksess «Søstre» med en forestilling om 11 år etter. Nå er moren død og tantene preget av høy alder, men søstrene danser fortsatt.
Markhus er også stolt over høstens premiere. Dette er en soloforestilling med danser og koreograf Erikk McKenzie fra Stavanger som bor i Oslo. Hans forestilling handler om det norske oljeeventyret, hvor slutten ikke er laget. Historien om menneskeskapt global oppvarming har så vidt begynt.