Kunst og næring trenger en sterk kulturpolitikk

Åndsverkloven

Bård Folke Fredriksen påstår i sitt svar (Aftenbladet 19. mai) at mitt innlegg (13. mai) bygger på en rekke misforståelser. Dette er ikke riktig. Regjeringens forslag ble trukket, men kun fordi kritikken var så massiv. Musikere som Odd Nordstoga og Bjørn Eidsvåg brukte bl.a. sin posisjon til å aksjonere på kreative og synlige måter. Heldigvis tok regjeringen til fornuft. Men bare når det gjaldt den omstridte paragraf 71.

Det er heller ikke riktig, slik Folke Fredriksen påstår, at endringene i åndsverkloven styrker kunstnernes posisjon. For å sitere Dramatikerforbundets advokat: «Loven bør sendes tilbake til ny behandling», fordi: «Lovforslaget som nå foreligger er, etter Dramatikerforbundets mening, dårligere for opphaverne enn det opprinnelige forslaget og dagens lov.»

Ikke lyktes

Det kan godt hende at regjeringen har en intensjon om å styrke kunstnernes posisjon, men da har den ikke lyktes. – Ja, det er riktig som Folke Fredriksen hevder, at ikke alle kan livnære seg av kunst i Norge. Grunnene til dette er blant annet at vi er et lite språkområde. Noe som for eksempel gjør det svært vanskelig å finansiere filmproduksjon kommersielt. Løsningen er sannsynligvis ikke, som regjeringen forsøker, å bruke åndsverkloven. Skal man tøyle internasjonal kapital, er det dessverre bare en ting som gjelder: Regulering.

På samme måte som vi skjermer olje, fiskeri og landbruk, trenger vi en sterkere kulturpolitikk. En kulturpolitikk som støtter både den frie kunsten, og kunst som næring.

– Ja, Folke Fredriksen, kunnskap trengs: Blant annet i forhold til den store, økonomiske lekkasjen kunstbransjene opplever pga. strømming, og lovlig- og ulovlig nedlastning. Fortjenesten går til store kommersielle aktører som får reklameeller abonnementsinntekter på innholdet vi skaper. Bare promiller av overskuddet deres ville gitt en sunn og bærekraftig norsk kulturnæring. Det vi trenger er en ny «kassettavgiftslov».

Som 13-åring betalte jeg gladelig noen kroner ekstra for VHS, kassettspiller og Walkman for å kunne ta opp musikk fra LP-er, eller «Ti i skuddet», og da jeg senere jobbet i nærradio, noterte vi spilte minutter på all musikk, slik at komponister og musikere fikk betalt. De samme prinsippene ville enkelt kunne inkorporeres i den digitale økonomien, der selv det minste klikk loggføres. På den måten ville innholdsleverandører, via kunstnerforbundene, få betalt for faktisk bruk av norsk kulturinnhold.

Bærekraftig økonomi

– Ja kunst og næring trenger hverandre, men først og fremst trengs en sterk, norsk kulturpolitikk. Det er ingenting vi som både skaper og produserer innhold heller vil, enn at flest mulig skal nyte godt av det vi skaper. Til det trenger vi en bærekraftig økonomi for hele det norske kunstfeltet. I den kampen står vi sammen.