Endelig noe bra i Kunsthallen!
UTSTILLING: Endelig en god og interessant – og ikke minst relevant – utstilling i kunsthallen, skriver Trond Borgen om ny utstilling.
UTSTILLING: Kunsthall Stavanger: Systema Naturae, seks kunstnere, T.o.m. 15. okt.
Det var på tide at Norges rikeste kunsthall faktisk fikk omsatt sine økonomiske muskler også i kunstfaglig styrke. Kurator Mirja Majevski har formet en tankevekkende og samtidig estetisk tiltrekkende utstilling med den presise tittelen Systema Naturae.
Tittelen viser til Linnés bok fra 1735, og seks kunstnere ser, med utgangspunkt i denne boken, naermere på ulike tilnaerminger til klassifisering av planter. Linné gjorde ikke bare plantevitenskapen langt mer presis gjennom sitt klassifiseringssystem, han ga oss også en metode for bevaring av kunnskap når artsmangfoldet i dag er truet.
Frøhvelv
Mens det stadig oppdages nye plantearter, forsvinner også flere; artsmangfoldet er truet gjennom menneskeskapt påvirkning: av de registrerte 380.000 planteartene på jorden er hver femte nå i fare.
Utstillingen agiterer ikke i forhold til problemstillingen, den bruker ikke sterke virkemidler, politiske slagord eller krasse kommentarer. I stedet holder den stille og lavmaelt fram ulike tilnaerminger til plantenes liv, til deres illustrasjonshistorie og klassifiseringsmuligheter, rutinemessige og ukonvensjonelle. At naturens system er viktig å bevare, minner Michael John Whelan oss på, med sin liste over land som lagrer frø i Svalbard globale frøhvelv. Han viser også en serie fotografier av stein ved inngangen til dette frøhvelvet, dekket av frysevaeske utstøtt av hvelvets kjølesystem: små utsnitt av formasjoner som bare indirekte sier noe om det som forsøkes bevart lenger inne i fjellet. Det er som om han spør: kan kulturen redde naturen, i så fall, til hvilken pris? Her er tre ulike måter å klassifisere planter på, fjernt fra Linné, likevel gyldige og relevante, fordi det dreier seg om kunstneres blikk på naturen: Ann Böttchers elegante filigranmønster utført med blyant, med utgangspunkt i et norsk grantre, rommer i sitt miniatyr-uttrykk en enorm abstrahering av hvordan landskapet kan prege vår nasjonale identitet. I stedet for naturformenes kaotiske kamp, viser hun naturen som velordnet og harmonisk, presset inn i en sluttet form.
Planter i taust teater
Her dreier det seg om en vilje til kontroll som vi også finner i tre fotografier av Sanna Kannisto; med utgangspunkt i feltstudier sammen med biologer i bl.a. Brasils regnskoger. Hun plasserer plantene mellom fortrekksgardiner, som på en scene – som en slags absurde spillere i et taust teater poserer plantene i dette iscenesatte fotografiet, samtidig som bildene også er en visuell artsbeskrivelse, komplett med plantenes latinske navn.
Mens Eva-Fiore Kovacovskys fotogrammer, tørkede blad eksponert direkte i mørkerommet, blir til et herbarium av lys, fastholdt på fotopapir mer som fantasieggende former og farger enn som et vitenskapelig klassifiseringssystem. Hun viser også boken «247 Gräser» (247 gresstyper), som rommer fotokopier av pressede planter, et slags oppslagsverk med plantene kun bevart som lysskygger av sine egentlige former og egenskaper.
Drømmehvelv
Kustaa Saksis jacquard-vevde teppe «Herbarium of Dreams»
gir oss en alternativ, irrasjonell taksonomi som kun kan brukes på menneskenaturen og dens alternative drømmeverden. Hvis frø og planter ligger skjult for våre øyne, dypt inne i fjellet på Svalbard, og hvis plantearter dør ut så vi ikke lenger kan bruke blikket vårt til å studere dem ute i naturen, kan kunstnere som Saksi gi oss et alternativ, et fantasiprodukt, en kunstighet – et drømmehvelv. Vakker, men skremmende, fordi naturen ikke kan leve av, eller overleve på den.
Så dør naturen, langsomt, idet den også lever – et paradoks slående uttrykt i Salla Tykkäs film «Victoria»: kjempevannliljens sjeldne blomstring i sakte kino. Med Mahlers sødmesmertende adagiosats fra 5. symfoni på lydsporet, er det umulig ikke å oppleve dette verket gjennom undergangsfilteret fra Døden i Venedig.
Verden går under idet den skapes, idet den fortsetter sin syklus fra art til art, generasjon til generasjon. Undergangen er ikke endelig.
Som helhet rommer utstillingen ulike kunstnerblikk på naturen, altså kulturelle perspektiv som gir oss en allsidig optikk til å betrakte naturen gjennom. Alle gir oss kulturen som resonansbunn for det som skjer i naturen; det er som om de sier at vi ikke kan betrakte eller oppleve naturen uten former for kulturelle filtre – det vi har laert og vokst oss inn i, gjennom overlevering og sedvane. De gjør det på subtilt vis og overlater til betrakteren å trekke konklusjoner.