Hvem vil oppi lekegrinda?

KOMMENTAR: Når konfettien er feid opp og de blå-blå gledestårene har tørket, venter uker med knallharde dragkamper om et grunnlag å regjere på. Må Siv Jensen ofre Sylvi Listhaug for å få med seg de gul-grønne?

Siv Jensen var rørt. Erna takket og takket. Gleden ville liksom ingen ende ta hos de to regjeringspartiene etter som stemmene ble talt opp over det ganske land.

I Frp er det nesten så de ikke tror det de ser. Ikke bare har partiet debutert i regjering uten å slite seg ut på alle kompromissene, de har gjort et meget bra valg, ut fra forutsetningen at det alltid koster litt å sitte i posisjon. Og saerlig når man gjennom over 40 år har bygget opp en identitet og en selvforståelse som en underdog og et opposisjonsparti. Bare spør SV.

Støttepartiene ble straffet

Og Høyre? I Rogaland og Hordaland har Høyre feid golvet med opposisjonen. Ekstra mandat i Rogaland. Brakvalg i Ernaland. Oljefylkene har rett og slett ikke hatt tro på resepten til Arbeiderpartiet. Saerlig kan løftet om økte skatter ha skåret i ørene på de mange i vestlandsfylkene som arbeider i privat sektor.

Men bak disse tallene skjuler det seg en annen virkelighet. Begge de partiene Erna og Siv skal finne ut av det med, altså Venstre og KrF, har etter alt å dømme blitt straffet av velgerne sine etter fire år som budsjettstøtte for de blå-blå. Begge partiene har slitt med å forklare sine kjernevelgere hvorfor det er riktig å støtte så mye politikk de ikke har sansen for, og saerlig i spørsmålene om klima og innvandring kommer dette på spissen.

Vil fjerne Listhaug

Saerlig KrF vil nå helt sikkert stille tøffere krav til regjeringen om endringer i kursen i bytte mot fortsatt parlamentarisk støtte. KrF vil ikke lenger støtte en regjering der Frp er medlem. Kan det tenkes at partiet stiller et ultimatum om at Listhaug skal ut av regjering? Neppe, men det er sikkert dem som leker med tanken. Begge partier har i alle fall gjort det klart at de helst så at Listhaug forsvant fra Kongens bord.

Statsbudsjettet for 2018 er langt på vei fastlagt, men det vil stå harde slag i samtalene allerede denne høsten. Og budsjettet for 2019 vil bli et bikkjeslagsmål.

Neppe mistillit nå

Noen kommentatorer har spekulert i om KrF kan komme til å hoppe av og skifte side hvis forhandlingene med Høyre og Frp blir for krevende. Det er lite sannsynlig, men ikke helt umulig. Knut Arild Hareide har gjentatt, og jeg tror ham på det, at det ikke er aktuelt å støtte et tidlig mistillitsforslag fra Ap mot de blå-blå.

Under partiledernes runde med kommentarer i Stortingets vandrehall, som tok til rundt kvart på ett natt til tirsdag, var det tydelig å se at Knut Arild Hareide var ettertenksom, mens Siv Jensen og Erna Solberg var mer selvsikre. Venstres leder, Trine Skei Grande, ble tvunget til å slutte fred med de blå-blå av sitt eget landsmøte og må nå sitte stille i båten for å unngå nytt internt bråk.

Skei Grande sier at hun vil vente og se. Hun vil delta i samtalene og deretter bestemme seg for hva Venstre skal gjøre. Men kjøttvekta og matematikken indikerer at Frp har en trygg plass i en regjering med Erna Solberg som statsminister.

Segway to Heaven

Erna Solberg har selvsagt styrket sin posisjon ytterligere. Det er en politisk bragd hun har gjennomført, selv om mange – med rette – kritiserer henne for å ha blitt utydelig og teflonbelagt når hun tilsynelatende har hatt en uendelig tålmodighet med de splittende utspillene til et knippe av sine Frp-statsråder.

Hun har heller ikke måtte tåle saerlig mye kritikk for oljepengebruken, milliardene som har blitt smurt ut over statsbudsjettet for å finansiere ulike kompromisser. «Alle» vet at dette forbruket ikke kan fortsette som før, og i denne perioden kan det fort hende at regjeringen vil begynne å stramme til. De fleste husker «Jern-Erna» fra hennes tid som kommunalminister. De neste fire årene kan fort bli en periode der det begynner å hardne til i norsk økonomi, saerlig om oljeprisen stabiliserer seg på et lavt nivå, og kronen skulle styrke seg noe og på den måten gjøre det vanskeligere for den eksportrettede fastlandsindustrien.

Styrket opposisjon

SV og Senterpartiet har, i skyggen av Arbeiderpartiets katastrofale resultat, gjort det skarpt. Sp har ikke sett slike tall siden EU-kampen, og SV har naermest oppstått fra de døde med en revitalisert Audun Lysbakken i spissen.

Det endrede, og svekkede, grunnlaget for de blå-blå vil åpne for en mer dynamisk opposisjonspolitikk, med Bjørnar Moxnes fra Rødt inne på Tinget, og med et Sp og et SV med større stortingsgrupper og dermed økt selvtillit. De vil hele tiden vaere på utkikk etter saker der de kan utfordre regjeringen og påføre den nederlag.

Det radikale partiet

Høyre, på sin side, er i bunn og grunn Norges mest radikale parti. Høyre ønsker å endre landet og den såkalt «norske modellen» grunnleggende i jakten på et mer «moderne» og «robust» Norge, og har egentlig nesten ingen hellige kyr, bortsett fra at skattelette tydeligvis er svaret uansett hva spørsmålet er.

Erna Solberg skulle nok ønsket seg et bredere grunnlag for disse radikale endringene. I stedet blir det en daglig kamp.