Pasientenes helsevesen er en illusjon

HELSEPOLITIKK: Som en fabrikk skal god helse produseres.

I Stavanger Aftenblad leser vi 7. september at sykehusdirektør Inger Cathrine Bryne legger ned 26 senger ved Stavanger Universitetssykehus fordi hun er pålagt å spare penger til nytt sykehusbygg.

Et nybygg som etter alle prognoser bygges med for liten kapasitet slik at det går mot delt drift i mange tiår. Statistisk Sentralbyrå (SBB) forteller oss at gjennomsnittlig belegg for sykehuset vårt i 2015 var 91 prosent. Anbefalte maksimum er 85 prosent, fordi antall innleggelser svinger, og det må vaere reservekapasitet for dette. Det finnes publikasjoner som indikerer økt dødelighet og alvorlige pasientskader med belegg over 90 prosent. Er dette pasientenes helsevesen?

Minst en gang i året

Alle regionens fastleger og legevakter får minst en gang i året brev fra akuttmottaket på sykehuset med bønn om å legge inn faerrest mulig pasienter de neste par dager fordi sykehuset er fullt. Folk flest vet om noen som ble utskrevet fra sykehus for tidlig og måtte innlegges på nytt etter kort tid i verre forfatning enn de startet ut. For å gjøre plass overføres stadig sykere mennesker til sykehjem. Disse aller sykeste krever mye ressurser, og det blir mindre igjen til de som er mindre syke, men som likevel trenger hjelp.

Fastlegene pålegges stadige flere oppgaver som sykehusene tidligere tok

Tilfører ikke midler

Fagmiljøene får stadig mindre innflytelse i sykehusene våre. Politikere pålegger gjerne helseforetakene å prioritere opp visse pasientgrupper uten å tilføre økte midler. Ingen ønsker å bestemme hvem som da skal prioriteres ned tilsvarende. Da politikere under press fra ressurssterke pasientgrupper påla sykehusene å sørge for rekonstruksjon av kvinnebryster innen ett år etter kreftoperasjon, ble det ikke tilført midler som dekket ekstrakostnaden. Disse midlene ble tatt fra barn med leppeog ganespalte, som derfor måtte vente desto lengre på etterlengtet kosmetisk kirurgi. Andre eksempler finnes innen kreftmedisin med enorme kostnader, og medikamentfrie enheter for behandling av psykisk sykdom. Resultatet blir da kanskje at man må legge ned eksisterende sengeposter for å møte politikernes krav. Er dette pasientenes helsevesen?

Krav om overskudd

Etter introduksjonen av New Public Management som organisasjonsmodell ble våre sykehus omorganisert som bedrifter med krav om overskudd. Som en fabrikk skal god helse produseres. Det er stykkprisfinansiering på utført arbeid. Problemet er at det er svaert vanskelig å måle helse. Man evaluerer derfor effektivitet ut fra irrelevante surrogatmål slik som antall diagnoser i bestemte rekkefølger, antall dager det tar å svare på et brev, antall liggedøgn og antall operasjoner. Pasienten sin helsetilstand ved utskrivelse blir ikke vektlagt. Svaert mye arbeid faller utenfor båsene som kan kodes og blir derfor ikke kompensert av staten. Det er økende press på alle parter for mer effektiv drift, og det taerer på personell. Er dette bra for pasientene?

Dessverre synes det å vaere tverrpolitisk enighet om denne modellen. I stedet for å debattere problemets kjerne så diskuteres politiske symbolsaker med liten praktisk betydning. Fritt sykehusvalg er en god ordning som har blitt benyttet i 4000 tilfeller hittil. Dette blekner derimot når det ses i lys av at Norge har naer sju millioner årlige pasientkontakter i spesialisthelsetjenesten. Det er økt privatisering og todeling av det norske helsevesen hvor de som roper høyest, og/eller har mest, får mest. England ligger noen år foran oss i denne utviklingen, og det rapporteres om kaotiske tilstander på sykehusene grunnet stadig dårligere økonomi. For første gang på 50 år synker forventet levealder der. Er det dette helsevesenet vi vil ha?

Byråkratenes helsevesen

Dessverre vil det i denne saken ikke ha noen betydning hvilket parti du stemmer på. Det er nemlig ikke pasientens helsevesen, og ei heller politikerens helsevesen. Det er byråkratene sitt helsevesen. Hvordan skal vi overtale dem til å gi oss tilbake våre 26 senger?

Fagmiljøene får stadig mindre innflytelse i sykehusene våre.

SHUTTERSTOCK «Det er økt privatisering og todeling av det norske helsevesen hvor de som roper høyest, og/eller har mest, får mest», skriver Erik Bertheussen.