Kari Bremnes: – Jeg ser meg ikke bakover
Etter fem år vender Kari Bremnes tilbake med et sterkt, nytt og mørkt album – og feirer 30 år som artist. Det siste er hun ikke selv opptatt av. – Det er greit å leve i det vi har, jeg ser meg ikke så mye bakover.
Et mørkere, tyngre album, mente en anmelder. Kari Bremnes nikker ettertenksomt, og sier at det var ikke bevisst fra hennes side.
– Sangene jeg skrev, innbød til det. Det er et mer minimalistisk lydbilde, samtidig som jeg ikke har vaert redd for å gjøre det stort tidvis.
I 30 år har Kari Bremnes (60) vaert artist. Albumet hun slapp i jubileumsåret har fått flere sterke kritikker, også fordi hun tør kjøre den nye linjen fullt ut.
– Jeg kjeder meg om jeg går i gamle spor. Gjentar meg selv. Skriveprosessen skal trigge noe, du skal kjenne at du lever – våge å gå der det brenner. Og det er greit å leve i det vi har, jeg ser meg ikke så mye bakover.
Om innflytelser som påvirker henne, sier Kari Bremnes at vi alle er barn av vår tid. Hun hører mindre på musikk enn før, og sier hun trenger mer stillhet og at hun lager seg rom.
Samtidig er stemmen, denne saeregne, forførende mørke, stemmen den samme, eller om mulig enda bedre i dagens innpakning.
Bremnes begynner alltid med tekstene når hun skriver nye sanger. De legger et premiss, en rytme og form som hun så finner rette melodilinjen til. Merket hun denne gang at hun tydde til et velkjent, rytmisk mønster, brøt hun for å lete etter noe annet. Produsent Bengt E. Hanssen, som også er i bandet hennes, laget mange av beatsene på albumet – nå ute under navnet «Det vi har».
– Disse sangene trengte noe annet enn klassisk viseform, fastslår hun.
Kari Bremnes leter etter sanger som «tar henne». Det merker hun allerede når hun skriver dem.
– Jeg kjenner det nesten fysisk, sier hun. Som med sangen «Det e min sønn», riktignok skrevet av broren Lars – om en mor som sender sin eneste sønn i felt.
– I en kaotisk, truende verdenssituasjon, hvem er den som kan beordre en ungdom ut i krig?
Kari Bremnes har tidligere fortalt om kreftdiagnosen hun har levd med i to tiår. Men hvordan var det for vennen Rim Banna å få en sang skrevet om sin?
– Hun ble rørt. Jeg var spent på om hun ville oppleve den som invaderende, sier Bremnes. (NTB)