Eksotisk på Bryne
UTSTILLING: Den heftige bruken av farger gjør utstillingen i Bryne kunstforening intens og fremmedartet. Utstillingen er severdig fordi hun viser stor oppriktighet og kunstnerisk dyktighet.
Bryne kunstforening: Marisa Ferreira, Expanded Paintings. T.o.m. 15. okt.
Det er en ganske eksotisk utstilling som nå vises i Bryne kunstforening; det er den heftige bruken av fargene som gjør den så intens og fremmedartet i det relativt bleke norske landskapet. Portugisiske Marisa Ferreiras hybridkunst beveger seg med letthet mellom maleri og skulptur, arkitektur og objekt, og den svever elegant på veggene i utstillingssalen.
Sanseopplevelse
Da hun stilte ut i Galleri Sult i 2012, var det ikke minst de plisserte aluminiumsmaleriene som trakk oppmerksomheten. På Bryne viser hun ett slikt bilde, hvor foldene skaper en effekt av bevegelse, slik at opplevelsen av motivet avhenger av hvor betrakteren står og går i rommet, for bildet endrer seg hele tiden i forhold til blikket mitt. Når hun kaller det «Colour sensations IV», markerer Ferreira nettopp den umiddelbare sanseopplevelsen denne kunsten gir.
Samtidig viser hun sin store inspirasjonskilde: den optiske og kinetiske kunsten fra 60-tallet. Dette følger hun opp med en serie kalt «Notes on colour and form», utført i akryl på tre. Her er det som å gjenoppleve 60-tallets op art med sine todimensjonale illusjoner av tredimensjonalitet, med visse innslag av den konstruktivistiske kunsten fra 100 år siden.
Gjenfinner nyskapninger Ferreira presenterer seg altså som en kunstner som foretar en gjenvisitt til visse deler av modernismens kunsthistorie og som forsøker å gjenfinne noe av det som den gang var nyskapninger. Men som i dag ikke lenger kan romme det nye, for nå dreier det seg først og fremst om stil- og motivsitater fra det som engang var.
Dette er min vesentligste innvending, at Ferreiras kunstneriske løp går via en så godt opptråkket løype, og at det derfor er svaert vanskelig å forme noe som er grunnleggende originalt, eller personlig saerpreget. Det er som om hun med vilje mister noe av seg selv, sin egenart, i kunsthistoriens elv.
Når utstillingen likevel er severdig, er det fordi hun gjør det med stor oppriktighet og kunstnerisk dyktighet. Notatene om farge og form blir en slags idéskisser og mentale rom som åpner seg i billedflatene. De kan hun bruke i formingen av utstillingens serie «Being more than a system» 1- 8, i akryl på aluminium, stål og tre.
Presser maleriet
Det er her hun presser maleriet i retning skulptur og arkitektur, i objekter som rendyrker fargen som form: klare, rene farger settes opp mot hverandre som tredimensjonale brikker i puslespill som kan virke så selvfølgelig enkle, men som opplagt har krevd mye avklarende arbeid før det endelige resultatet kan vise seg. Disse objektene er frapperende flott utført. Ferreira gir oss her fargen som konstruksjon, i fargemettede former som er låst inn i hverandre. Det er lett å forestille seg dette som gode og effektive arbeider til kunstnerisk utsmykking.
Ved å gi fargene en slik tydelig objektkarakter, og gjennom sin glatte, forførende behandling av disse objektenes overflater, er det som om Ferreira fetisjerer selve fargen. Visst er denne kunsten mer enn et system; den rommer også et begjaer etter fargen som noe konkret og håndfast, en serie fetisjer som sørger over tapet av en kunsthistorie der alt i sin tid var nytt, hittil usett, og ikke minst rent.