Mer tvang er ikke løsningen
LEDER: Det er et paradoks at brannvesenet har flere virkemidler enn det egentlige hjelpeapparatet når det kommer til å hjelpe klienter med rusog psykiatriproblemer.
De siste ti dagene har Aftenbladet gjennom en rekke tankevekkende reportasjer i serien «Når alt rakner»satt søkelys på boligforholdene for denne gruppen. Dette er personer som lever i det som ser ut som søppelhauger i sine egne hjem. Når alt har raknet, har de gradvis begravet seg selv i avfall, møkk, tomflasker og sigarettstumper.
På ett eller annet tidspunkt er problemet blitt uoverkommelig, men det betyr ikke at de får eller vil ha hjelp. De eneste som har hatt mulighet til å bane seg vei inn i leilighetene er brannvesenet, under henvisning til brannforskrifter og brannfare.
Rusforsker Sverre Nesvåg tok opp nettopp denne utfordringen da han i Aftenbladet fredag mente at det må åpnes for større bruk av tvang mot de sykeste av disse klientene. Han mener at rettighetssamfunnet og henvisning til menneskerettighetene gjør at folk går til grunne fordi ingen har lov eller rett til å hjelpe dem i en kritisk situasjon. Enkeltmennesker forkommer i ensomhet, mener Nesvåg.
Han peker på et klassisk og veldig vanskelig dilemma alle som arbeider i helse- og omsorgssektoren står midt i. Også de som er alvorlig syke, og opplagt ikke klarer å ta hånd om seg selv, har i utgangspunktet rett til å bestemme over seg selv. Å gå inn i boligene deres og rydde opp, tilby dem hjelp og eventuelt sørge for at de kommer under behandling, kan fort bli et overgrep. Bevisstheten om dette er høy blant de ansatte.
Hva de derimot ikke ser ut til å vaere like godt trent i, er hvordan de kan yte hjelp i en slik situasjon uten at det blir et integritetsovergrep.
Lørdag sa leder i Mental Helse, Kristian Kise Haugland at det ikke er mangel på tvangsvirkemidler som er problemet. Han etterlyser heller en bedre evne til å håndtere disse situasjonene innenfor dagens regler. Dette handler blant annet om menneskelige evner, noe også Nesvåg peker på.
En velferdsstat skal ta vare på sine svakeste. Det strider mot enhver solidaritetstanke å la dem leve i uverdighet bak egne gardiner. Samtidig skal den personlige integritet vaere temmelig ukrenkelig i en liberal rettsstat. Når disse to prinsippene settes på spissen, blir det vanskelig. Samtidig er nettopp disse tingene klare kvalitetstegn på samfunnet vårt. Derfor må det vaere en annen vei ut av dette enn økt tvangsbruk.
Når disse to prinsippene settes på spissen, blir det vanskelig.