Vi må få tid til å lage kunst

GJESTEKOMMENTAR: Det finnes noen mantra i politikken i Norge; mangfold, kunnskap, kompetanse og bredde. Det er underlig at disse ordene ikke gjelder kunstlivet.

De verste ukene i kunstneråret er endelig over. Uker med selvransakelser og forsøk på å sette ord på kunstnerskap, drømmer, håp, og kreative mål.

De to første ukene i oktober sitter kunstnere av alle slag, i hele landet, og skriver stipendsøknad. Vi skal prøve å overbevise en jury om at mellom alle de hundrevis av kunstnerne som søker stipend er det meg, akkurat meg, det er verdt å satse på.

Så kommer statsbudsjettet

Det er mange flinke kunstnere i Norge, spennende kunstnerskap, unge målrettede, ambisiøse kunstnere, og en del godt voksne trauste, flinke slitere. Kunstnere som har stilt ut både her og der, som har reist og deltatt på messer og festivaler, lagd offentlig kunst og produsert store utstillinger. Det er mange viktige stemmer, brennende engasjerte kunstnere, som trenger den tiden, og det pusterommet et stipend kan gi plass til.

Og samtidig, som alltid, ikke før vi har trykket vårt siste «enter», mens vi venter på bekreftelsesmail fra Altinn; hvert år, akkurat når vi kan puste lettet ut og begynne å vente på påske og svaret på alle våre drømmer; akkurat når vi begynner å venne oss til tanken på at vi gjorde så godt vi kunne; da, akkurat da, blir statsbudsjettet offentliggjort.

Håpet er lysegrønt, men med en kulturminister som ikke en gang gidder å holde pressekonferanse om sitt fagfelt er det fåfengt. Den samme ministeren som nettopp holdt fest og basar for å hedre de kunstnerne og kulturarbeiderne som har lykkes i utlandet, er også sjefen over budsjettet som nettopp kutter i pengene som skal brukes på satsing på kunst i utlandet.

I år som i fjor som i forfjor

Det blir i år som i fjor, som året før, og året før dét akkurat som vi fryktet: det blir en reell nedgang i stipendmidlene.

Det er ikke så vanskelig å forstå hva regjeringen vil med dette budsjettet: de snakker om kulturell og kreativ naering, om innovasjon, bransjeutvikling, og naeringsfremme. Når vi vet at halve regjeringen er et parti som benytter enhver anledning til å snakke om kunst som hobby, at de som “bruker” kunst har råd til å betale for det, at hvis ingen vil ha det du lager, ja da må du finne deg en annen jobb. Jo, vi fatter. De prøver å lage et budsjett og ordninger som skal få oss til å tjene penger. De tror at vi ikke vet, eller ikke kan, eller ikke vil. Men vi vil tjene penger. Vi vet til og med hvordan vi skal gjøre det. Noen av oss kommer til å tjene penger, mye penger. Noen kommer til å sette Norge på kartet. Noen kommer til å bli den neste Munch, noen er allerede den neste Munch.

Tid til å lage kunst

Vi vet at for å bli den nye Munch må man først og fremst vaere flink, selvfølgelig (men det er det mange som er). Man må også få tid til å lage kunst, bli sett, vise kunsten sin, «noen» må på ett eller annet vis plukke deg opp og baere deg fram, inn i kunstverden, inn i museene, inn i varmen. Ingen naeringsprogrammer, forretningsutvikling, eller hva det heter alt sammen, kan ordne det. Det er det kunsten som gjør: kunsten, muligheter for å arbeide fritt på atelieret, visningssteder som kan bringe din kunst videre, museer som kjøper inn kunst, samlere som har tro på kunsten som en viktig investering.

Kulturminister Linda Helleland forsvarer statsbudsjettet med at det ikke nytter å satse mer på det samme, når det ikke har fungert: kunstnerøkonomien blir bare dårligere. Men saken er jo at det ikke er satset i det hele tatt. Det må snart bli selvsagt og klart at kunstnere skal ha betalt for jobben de gjør, få ordentlige utstillingsvederlag som ligner på en lønn for å produsere utstillinger i offentlige institusjoner. Vi må få stipender som ligner på en inntekt, vi må få lønn som andre selvstendige naeringsdrivende når vi gjør oppdrag og deltar i konkurranser, vi må tas alvorlig når det er vår kompetanse som kreves. Det er kunstnere som lager kunst.

Enda mer makt

Regjeringen foreslår også å frata kunstnerne retten til å oppnevne dem som skal vurdere søknaden til kunstnerstipend, og overføre denne makten til fem personer. Dette er sannsynligvis en konsekvens av Dagbladets kampanje i sommer der de avslørte at flere av de som hadde fått stipend var facebookvenner med stipendkomiteen. Eksemplene de viste til var ikke fra den kunstneroppnevnte juryen, men fra kulturrådmedlemmer som ikke nødvendigvis er billedkunstnere, men representerer delen av kulturnaeringen som allerede har makt i kulturfeltet og som har stillinger og verv i alt fra kunsthaller til kunstsentre. Hvordan det å gi noen få enda mer makt på noen måte sikrer en uhildet og representativ juryordning, er det vanskelig å se for seg.

Det finnes noen mantra i politikken i Norge; mangfold, kunnskap, kompetanse og bredde. Det er underlig at disse ordene ikke gjelder kunstlivet. Vi må ha et mangfold og en bredde for å gi plass til den nye Munch. Som i fotballen kreves det tusenvis av små fotballknotter for å få fram den ene Messi/Munch. Og som i fotballen må vi ha kunnskap og kompetanse for å klare å se at den minste gutten kan bli den største fotballstjernen. Det er ikke sikkert det er ham Helleland hadde invitert på fest.

Med en kulturminister som ikke en gang gidder å holde pressekonferanse om sitt fagfelt, er det fåfengt.