Oppskrift på justismord
KRONIKK: Statsinstitusjonen NRK og statsstøttede Redd Barna kan med serien «Kroppen min eier jeg» på barnekanalen NRK Super starte en ny hekseprosess der rettsikkerheten igjen må vike.
«Antall anmeldte saker om seksuelle overgrep mot barn i Norge har gått kraftig opp. Med en ny serie håper skaperne at flere barn velger å varsle om overgrep», skriver nrk.no sine hjemmesider i forbindelse med oppstarten av tv-serien, «Kroppen min eier jeg».
Maktspill og begreper
14. oktober 1985 viste NRK den amerikanske filmen om incestofferet Amelia. Statsjournalistene på Marienlyst nøt stor tillit i befolkningen, og det som ble annonsert fra tv-monopolisten ble regnet som Sannheten i store deler av befolkningen. Med litteraer fortellerstil, sorthvitt-bilder og dramatisk musikk fanget monopolisten svaert mange seere rundt TV-skjermen. «[…] Barnevernskontoret i Oslo bemannet derfor ti beredskapstelefoner i 48 timer […]», skrev journalist Hans Kringstad i boken «Bjugn-formelen» (1997).
De som svarte på telefoner var sosionomer, psykologer og pedagoger, altså representanter for de nye profesjoner i stat og kommune. Akkurat slik man gjør i samband med tv-serien «Kroppen min eier jeg» på NRK Super. Dengang oppsto et maktspill mellom embetsmannsstatens jurister og de nye profesjonene. For å få feste i staten, utviklet de nye profesjonene et nytt begrepsapparat og et nytt fortolkningsrepertoar. På den måten kan profesjonskampen ha tilskyndet prosessene med en strøm av incestanklager og overgrep i denne perioden. En Bjugn-sak eller to kunne vaere det beinet man behøvde i legitimeringsprosessen.
«At 28 mennesker er blitt kjent skyldig i incest og siden er frifunnet, utgjør det mørkeste kapittel i vår rettshistorie siden hekseprosessene på 1600-tallet. Men de er bare toppen av isfjellet. Trolig er mer enn 100 andre uskyldig dømt for incest», skrev den pensjonerte lagmannen (dommeren) og tidligere høyesterettsadvokaten Trygve Lange Nielsen i Aftenposten 17. september 2006.
Det som fikk ballen til å rulle i Bjugnsaken, og mange andre liknende saker som bredte seg med lynets hastighet i Norge og andre vestlige land, hadde altså en klar korrelasjon til statlig ekspansjon. Slik var det også under Trolldomssakene på 1600-tallet, statsmakten vokste på den tiden veldig i omfang. Michel Foucault viser hvorledes «de gale» på den da ble skilt ut fra samfunnet og stengt inne i asyler. Den franske sosiologen kaller denne epoken for «Den store innesperringen».
Det er herfra man kan se den ny-oppvekking av den freudianske idé om fortrengte minner. I denne optikken er det kun det indre som taler sant om tingens tilstand. Vi ser det også i dag der folk løper rundt med pulsklokker. Staten var altså intet unntak for nyromantiske ideer, kanskje tvert om, nettopp her fikk ideen om fortrengte minner feste.
Mer stat, mindre rettssikkerhet Spissformulert kan en si at en statlig ekspansjon, som den vi så under klassismen på 1600-tallet, og den vi så på 1970-tallet, førte til dårligere rettsvern for enkeltindividet. Bergwall-kommisjonen, som gransket Thomas Quick-saken, konkluderer med det samme. Ideen om fortrengte minner var også her sentrale, og ble støttet av behandlingspersonalet på Säter mentalsykehus, som i terapien arbeidet med å få Quick til å «huske».
Begynnelsen av 1970-tallet og 1980-tallet var en tid da en så en kolossal orientering mot seksualiteten, og følgelig også mot normalitet og avvik, slik en så i Victoriatiden. Det var på denne tiden de store avisene fikk sexologer som faste spaltister. Det var også da en bok som Knut Faldbakkens «Sin mors hus» (1969) fikk sitt fulle gjennombrudd og ble filmet (1974). Fordi normaliteten er en tom størrelse, finner den bare sitt innhold og form gjennom avviket.
Det var også da man fikk en oppblomstring av semi-statlige sentre mot incest rundt om i landet. Og man fikk landets mest kjente, statsbarneombud. Trond Viggo Torgersen gikk tidlig ut og ga medisinsk-faglig autorisering til de verste sex-teorier som var unnfanget i dommeravhør og på Blårommet i Botngård barnehage. Kjente strafferettsadvokater som Alf Nordhus og Tor Erling Staff gikk hardt ut mot Barneombudet. «Torgersens rolleblanding er så gedigen at han bør avsettes som ombud», sa høyesterettsadvokat Tor Erling Staff til Aftenposten lørdag 24. oktober 1992.
Virvelen spant uavlatelig mot avgrunnen for Ulf Hammern i Bjugn og en rekke andre menn rundt om i Kongeriket. Til og med lensmann Arne With og kommunelege Arne Fostervold havner på glattcelle i Bjugn, kommunelegen etter å ha antydet det rådende epistemet («sikre viten»; red.anm) var forutinntatt. Fylkeslegen kalte Fostervold inn på teppet. Den moralske panikken bredde om seg. Akkurat som under Trolldomsprosessene på 1600-tallet.
Bjugn-formelen var enkel, det er også det som gjør den farlig. Politiadjutant Bente Staven satte brøken for arrestasjon til de som er nevnt, to ganger over nevneren for overgrep av barna. På alle måter likner Bjugn-saken om prosessen mot Josef K (Kafka-romanen), moskvaprosessene, og hekseprosessene under klassisismen. Alle tre henger sammen med statens ekspansjon.
Litt kunnskap kan vaere farlig
Hjernen vår er altså ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve, produserer derfor hjernen svaert ofte fordreininger av virkeligheten, fordi det er funksjonelt for oss. Dr. Relling i «Vildanden» har gitt oss noen gode eksempler på det, altså «Jenseits von Gut und Böse» (utover godt og vond), som Nietzsche sier.
Nettopp derfor har vitenskap og andre kunnskapsinnhentingsfag satt opp noen prinsipper for sann kunnskap. Men litt kunnskap er farligere enn ingen kunnskap. Hos engasjerte folk tar også gjerne teoriene styring over empirien, slik vi så i Bjugn-saken. Prosjektet «Kroppen min eier jeg», levert fra Bivdrost til statsinstitusjonen NRK, og statsstøttede Redd Barna kan lage en ny hekseprosess der rettssikkerheten igjen må vike.