Melodisk sødme og dramatisk snert
OPERA: Et operaorkester av rang og gode sangere i vellykket versjon av «Barberen i Sevilla».
Scenografi og kostymer:
Karine van Hercke
Zetlitz, Konserthuset lørdag kveld 11.11.
Rossinis «Barberen i Sevilla» er en komisk opera i to akter. At den er komisk eller en opera buffa vil si at den ikke er alvorlig, en opera seria, og har en lykkelig slutt. Rossini danket ut både Beethoven i Wien og Berlioz i Paris med denne operaen, uten at dét sier noe om musikalsk kvalitet.
Men uroppføringen av denne senere så suksessrike operaen ble likevel ingen suksess, fordi tilhengerne til Giovanni Paisello, som hadde skrevet en opera med samme tekst, hele tiden lo og pep. Men neste oppførelse var en suksess. Siden er operaen med sin sanselige eleganse og melodiske letthet blitt en publikumstreffer. Og det ofte uten at regi og scenografi behøver å vaere på høyde med det musikalske. Rossinis musikk fenger oss både med de iørefallende melodiene og kanskje ikke minst med alle de dynamiske stigningene. Ikke for ingenting ble han i Paris i sin tid kalt for Monsieur Crescendo.
Gode sangere
Scenografien til Oslo-operaen var enkel, men effektfull. En stor dagbok, som en slags installasjon, dannet scenebildet og den kunne slås opp til forskjellige sider, bli til en vegg, et vaerelse osv. Regien hadde gode grep, og ikke minst: fikk sangerne til virkelig å vaere gode skuespillere, slik det kreves om en komisk opera skal vaere komisk nok.
Jeg var spent på hvordan orkestermusikken ville lyde i Zetlitz. I ouverturen var akustikken fra orkestergraven ikke saerlig god, men det ble bedre sammen med sangerne og det sceniske apparatet ellers. SSO under Manlio Benzi viste seg som et operaorkester av rang. Og sangerne var alle imponerende og sto saerdeles godt til hverandre. Samantha Hankey var ikke en typisk koloratursanger og heller ikke noen mild mezzo (slik som f.eks. Kathleen Battle). Men ellers hadde hun en passe gjennomslagskraft og var en god skuespiller (med sin pønkaktige fremtreden).
Levy Strauss Sekgapane som hennes elsker grev Almaviva var både en god skuespiller og en tenor med dramatisk gjennomslagskraft. Det samme gjaldt ikke minst baryton- og basstemmene: Bartolo, en bassbaryton sunget av italieneren Luciano di Pasquale, var som å vaere tilstede ved Rossini-oppførelse i Italia. Likeledes var Jens-Erik Aasebø som Dan Basilio en mektig bass. Og Joshua Hopkins som Figaro selv (baryton) var nettopp så fleksibel i stemmen og gestikken som vi venter oss i denne operaen.
En mangel
Det jeg savnet var Fiorellis åpning av det hele, som skal synges piano/pianissimo, men det ble for sterkt. Og en enda tydeligere svakhet var der Rosina i en cavatina (en enkel, kort arie) synger at hun er mild og føyelig, men hvis hun får motstand, så kan hun bli både sterk, dristig og slu. Her nemlig, kommer det mellom disse karakterene et Men – «ma» – og det er et dreiningspunkt i selve operaen, en slags peripeti, der de beste oppførelser og innspillinger gjør en kunstpause etter dette «ma». Det gikk hus forbi i oppførelsen lørdag kveld.
Handlingen
Handlingen i operaen er som følger: Den unge greve Almaviva som kaller seg Lindoro, en tenor med sjarm, men også bravur, er