Viktig, men smålig om «godhetstyrannene»
SAKPROSA: Terje Tvedt formulerer vesentleg kritikk av multikulturalismen, men er for opphengd i gamle fiendar.
med sine inngåande kunnskapar om internasjonal og norsk historie.
Derfor er det litt skuffande at ein så stor del av boka blir brukt til nye utfall mot Tvedts velkjende angrepsmål, det han kallar «den humanitaer-politiske eliten» som med Tvedts ord har innført eit «godhetstyranni» med seg sjølv i rolla som forvaltarar av den gode moral.
SITAT: «Jomfru Maria som sørger over sin sønn Jesus ble erstattet av en minister eller en kjendis, gjerne på huk, men omgitt av afrikanske barn; helst mange barn, og åpenbart takknemlige barn».
Sentrale figurar i denne eliten er folk som Jan Egeland, Hilde Frafjord Johnson og Jonas Gahr Støre, støtta opp av frivillige organisasjonar, journalistar, kyrkjefolk og andre som ifølgje Tvedt har skapt eit «dominerende fromhetsmotiv hvor jomfru Maria som sørger over sin sønn Jesus, ble erstattet av en minister eller en kjendis, gjerne på huk, men omgitt av afrikanske barn; helst mange barn, og åpenbart takknemlige barn».
Karikert kritikk
Det er mangt å seia om Norges rolle som «fredsnasjon» og «humanitaer stormakt». Me driv jo også og bombar uskikkelege land, mens me sel våpen og laks og pumpar olje i andre som heller ikkje er menneskerettslege mønsternasjonar. Terje Tvedt har gjort ein god jobb i å avsløra slikt hykleri, samtidig som han også har vist kor liten kunnskap som ofte ligg til grunn for engasjementet i fjerne land. Her kunne han med fordel også avlagt norsk naeringsliv fleire visittar.
Men kritikken hadde stått seg på ei rausare haldning. Å framstilla «den humanitaer-politiske eliten» som «kosmopolitiske narsissister» som ser på Fridtjof Nansen som «kroppsliggjøringen av dem sjølv», er ein karikatur. Det er også unyansert, for å seia det forsiktig, når Tvedt tillegg Norsk Journalistlag den meining at journalistikken om det fleirkulturelle Norge «ikke først og fremst skulle vaere opptatt av hva som var sant, men av hva som var positivt for nordmenns syn på integrering».
I same gate kjem kritikken av ein kronikk i Aftenposten av Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen og Sindre Bangstad som i kjølvatnet av 22. juliterroren åtvara mot hatefulle ytringar. Den blir av Tvedt utlagt som eit krav om at «det skulle bli forbudt å kritisere ideen om det multikulturelle samfunnet».
Dei naive 90-åra
Når det er sagt, teiknar Tvedt også eit på mange måtar treffande bilde av det ideologiske universet som var saerleg dominerande på 1990-talet, då Vesten hadde vunne den kalde krigen, murar og grenser fall, demokrati og menneskerettar var på frammarsj og det berre var eit tidsspørsmål før alle ville omfamna våre – ikkje «vestlege», men «universelle» - verdiar. Det var tankar som var vann fram i heile den vestlege verda, men kanskje, som Tvedt skriv, i «destillert form» i Norge, med vår idealistiske og misjonerande småstatstradisjon.
I dag er det lettare å sjå naiviteten i tankane frå desse åra. Møtet med «dei andre» var ikkje så harmonisk. Historia var ikkje slutt. Ikkje alle vil bli som oss. Også i Vesten har det kome politiske jordskjelv som tvingar oss til å tenkja annleis og djupare om nasjon, religion, globalisering og multikulturalisme.
Men 1990-talet er for lengst over. Debattklimaet er i endring. Djevelens advokatar mot multikulturalismen er det ingen mangel på, det som debatten treng er heller ei intellektuelt og moralsk anstendig alternativ tenking som set opp grenser mot kommentarfelta og konspirasjonane. Med «Det internasjonale gjennombruddet» har Terje Tvedt gitt eit viktig bidrag til ei slik retning, som ikkje treng å få merkelappen «konservativ». Ennå er han likevel for opptatt av å kjempa gamle slag.
Det er litt skuffande at ein så stor del av boka blir brukt til nye utfall mot Tvedts velkjende angrepsmål, det han kallar «den humanitaer-politiske eliten» som med Tvedts ord har innført eit «godhetstyranni» med seg sjølv i rolla som forvaltarar av den gode moral.