I sikksakk mot den nye orden
SAKPROSA: Ei personleg historie om menneska som skapte eit globalt økonomisk system.
og som på 1930-talet hadde hevda at aktiv statleg styring og pengebruk var nødvendig for å hindra krise og konflikt. I 1944 stod han fram som profetisk. Tida var inne til nye og annleis grep.
Saman med Keynes reiste eit kobbel britiske økonomar og byråkratar med høgst ulike interesser dei skulle passa på. I tillegg var ei rekkje av dei allierte landa representerte. Norge stilte med økonomiprofessor, historikar og romanforfattar Wilhelm Keilhau, ein eigenrådig person som ikkje alltid tok det så nøye med å følgja instruksane sine.
System for stabilitet
Vel framme konstruerte dei Bretton Woods-systemet, som skapte grunnlag for ei rask gjenoppbygging og vekst i verdsøkonomien i 25 år etter krigen. Vekslingskursane var faste. I skulebøkene mine på 1960-talet stod det at pundet var verd 20 kroner og dollaren 7,14. Ein verdsbank og eit internasjonalt pengefond vart oppretta for å sikra nødvendige lån til land som trong det. I førarsetet sat det ny-allmektige USA.
Det er menneska bak dette systemet Maria Berg Reinertsen, økonomijournalist i Morgenbladet, skildrar i boka «Reisen til Bretton Woods». Kven var dei, kva tenkte dei?
Som så ofte i internasjonalt samarbeid vart resultatet til i skjeringspunktet mellom stortenkte visjonar og småskorne saerinteresser. Når ein les Reinertsens framstilling av dei forvirrande og sprikande diskusjonane på «Queen Mary», der Keynes av ein deltakar fekk attesten «verdas verste møteleiar», er det forunderleg at systemet heldt så lenge som det gjorde.
Først i 1971, under press for å finansiera Vietnam-krigen, gjekk president Nixon bort frå gullstandarden og dermed dei faste valutakursane. Så kom Thatcher og Reagans tid, der Verdsbanken og Pengefondet vart brekkstenger for nyliberale reformer. Ville du ha pengar, måtte du privatisera og la marknaden styra. Den nye «Washington-konsensusen» var ikkje akkurat slik gamle Keynes hadde tenkt det.
Finanskrise og sexstatistikk Som «Queen Mary» går også Maria Berg Reinertsen i sikksakk. Ho hoppar fram og tilbake i tid og rom, og dreg linjer frå førkrigsøkonomien til våre dagars finanskrise og Hellas-krise. Framstillinga er krydra med anekdotar og karakteristikkar i nådelaus britisk stil, digresjonar og eigenopplevde apropos frå dagleglivet. Det store kjeldematerialet viste seg også å skjula pikante detaljar som Keynes’ private sexstatistikk. Økonomen var tydelegvis økonom til penisspissen.
Fleire gonger under lesinga tenkte eg at her rotar forfattaren seg inn i eit villnis ho ikkje finn vegen ut av. Men ho dukkar opp att kvar gong, og firaren på terningen blir igjen til ein femmar. Enkel lesnad kan forteljinga om ein internasjonal samfunnsøkonomisk avtaleprosess aldri bli, men Maria Berg Reinertsen gjer ein imponerande jobb for folkeopplysning og historisk innsikt.
At ho oppgir fødselsåret til John Maynard Keynes til 1833 i staden for 1883, og konsekvent omtalar Stefan Zweig som Schweig, vel eg å gi forlaget minst halve skulda for.