Pytt Pytt

For meg ble det en stor teater- og kunstopplevelse med solid element av ettertanke. Samtidig som jeg laerte ørlite mer om et av utrykkene i det norske språk som faktisk stammer fra Rogaland.

Jeg fikk med meg Strandaspillet spilt midt på natta utendørs i Sogndalstrand en våt fredagskveld i august. Det var verdt både kulden, pengene og det faktum at jeg ikke hadde et tørt klesplagg på kroppen. Det finnes faktisk vaer der selv ikke Bergansklaer holder mål.

Stykket handlet om tida rundt reformasjonen og en ung mann fra det lille stedet Pytten som desperat prøvde å hevne drapet på foreldrene sine. Hele livet hans ble besatt av hevntanker. En bitter mann som brukte alle kreftene sine på hevn.

Så vet vi det alle. Det er lett å bli sittende fast i bitterhet. Lett å bruke krefter og energi på å ville hevne seg der noen har gjort vonde ting mot oss. Både i Strandaspelet og i det virkelige livet kan det vaere god grunn til å tenke slik.

Men Bibelen er tydelig. Bitterhet ødelegger et menneskes liv: «Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.» (Hebr.12.15)

Så fikk vi også vite at uttrykket – «pytt, pytt» stammer fra legenden om Jo Pytten i Sokndal. Og Spelet formidlet definitivt at livet ikke blir noe pytt, pytt om vi henger oss opp i hevntanker og bitterhet.