Storpolitikk og stor idrett
LEDER: Dopingskandalene har allerede gitt OL i Pyeongchang en bismak, men skal vi lete etter lyspunkter?
Det plutselige tøvaeret mellom Sør- og Nord-Korea må iallfall vaere ett lyst øyeblikk. Etter planen skal de marsjere inn sammen under åpningsseremonien tidlig fredag ettermiddag, norsk tid. Vi vet jo ikke om det vil vare. Til det er regimet i Nord-Korea for uforutsigbart, men det er lov å håpe på at vi ser begynnelsen på en avspenningsperiode.
Både dette og maktspillet mellom IOC og Russland i forbindelse med avdekkingen av den statsorganiserte dopingen, viser igjen at olympiske leker er storpolitikk. Det har det faktisk vaert så å si alltid, iallfall siden 1930-tallet.
Det er dessverre også derfor lekene i stadig større grad er blitt et slags utstillingsvindu for autoritaere regimer, selv om Sør-Korea er et unntak her. Neste vinter-OL går i Kina, som fikk lekene i konkurranse med Kasakhstan.
Vesten har naermest abdisert når det gjelder å søke om dette arrangementet. Det skyldes prisgaloppen og det skyldes at folk flest faktisk har noe å si i disse landene. Likevel må det vaere et poeng i å hente lekene tilbake til Europa, og gjerne til Norge. Alle tror jo at land som Norge, Tyskland og USA vil dominere seierspallene. På bakgrunn av dette er det paradoksalt at de som forstår, liker og dyrker disse idrettene ikke har mulighet til å vaere til stede. Det gjør det heller ikke lettere når flere av de store øvelsene går på tidspunkter som er vanskelige for de som vil følge med på fjernsyn.
Denne gangen er det ikke nordmenn selv som er de mest optimistiske på Norges vegne. Internasjonale eksperter mener det kan bli opp mot 21 gull til norske utøvere i Pyeongchang. Det kommer selvsagt ikke til å skje. Norge har utøvere i verdenseliten i svaert mange av OL-øvelsene, men vi kommer til å se at svaert mange andre kommer med meget spisset form til Korea.
Siden Norge drog fra Calgary uten gull i 1988, har OLhistorien vaert en stor opptur, men vi skal ikke lenger tilbake enn til 2006 for å finne et mesterskap med bare to gull. Også da var det delt ut både fem og ti ganger så mange gullmedaljer til Norge på forhånd.
Det er nettopp dette som er mye av dramatikken rundt stor idrett. Jevne konkurranser, der en millimeter, et vindpust eller et tusendels sekund avgjør. Alt dette kan ikke gå i Norges favør, men dersom det går i idrettens favør, kan årets vinter-OL gi publikum en fornyet tro både på arrangementet og alle de saere personene som trekker i trådene.
Denne gangen er det ikke nordmenn selv som er de mest optimistiske på Norges vegne.