Støyende komikk fra 1600-tallet slår inn åpne dører
TEATER: Regissør Rolf Alme vil med sin oppsetning av «Tartuffe» avkle farlig religiøs ekstremisme. Men forestillingens overtydelige formspråk avslører intet vi ikke visste fra før.
Tartuffe Rogaland Teater, Av: Bearbeidelse, regi, scenografi og kostyme: Dramaturgi: Lys: Koreografi: Masker:
Musikalske arrangmenter:
Med: Molières komedie fra 1664 om en religiøs hykler og kvinnebedårer ville truffet strålende midt på 1980-tallet da religionsforsker Eva Lundgren avslørte vold mot kvinner i kristne miljøer. Senere har vi fått faele historier om autoritaere predikanter, 2000-tallet har for lengst avkledd katolske presters misbruk av barn i utallige land, og vi kan legge til historiene om IS-krigere som bruker kvinner som sexslaver, sterkt formidlet av Åsne Seierstad i boka «To søstre».
Tiden har løpt fra Alme
Jeg antar at instruktør Alme fikk ideen til en nyoppsetning av «Tartuffe» før #Metoo-bevegelsen så dagens lys i oktober i fjor. Nå i februar 2018 er vi overveldet av avsløringene om maktovergrep fra mannlige filmregissører, teaterinstruktører, forfattere, forlagsfolk, kulturpersonligheter, journalister og politikere som har tafset og forgrepet seg på yngre kvinner, ofte med implisitte løfter om å få en rolle, en bok utgitt, en karriere i mediehuset eller i partiet.
De siste månedenes grufulle innsikter virker inn på min opplevelse av «Tartuffe» og gjør den til et langt gjesp.
Velspilt, men støyende
Alme har hentet fram en 350 år gammel handling som Molière slet med å få satt opp fordi den katolske kirken mislikte raljeringen med den religiøst hyklerske kvinnebedåreren og lurendreieren Tartuffe.
Instruktøren har valgt en parodisk spillestil bestående av replikker fra enkeltskuespillere som høylytt gjentas av et kor dannet av resten av ensemblet. Snakkingen akkompagneres av tåpelig latter og komiske slapstick-bevegelser som er godt spilt og fungerer en stund, men etter hvert blir til kjedelige repetisjoner. Grepenes friskhet falmer, og antydningens kunst er fullstendig fravaerende.
Hvor mange ganger skal vi få bevis på at Mariane er dum som en gås? Hvor ofte må vi høre bestemor Pernelle lede an i parodiske framføringer av gospelsanger som «Oh, when the Saints Come Marching in» eller «There´s a Singer in the Church / there´s a Liar in the Church»? Den støyende spillestilen drukner de seriøse ansatsene til religonskritikk.
Nytolkning mulig
Nå er det ikke umulig å spille «Tartuffe» på en interessant måte i 2018. Men regissører rundt om i verden synes å lykkes bedre når de gjør mer radikale endringer enn det Alme har gjort. Et teater i USA valgte nylig å la forestillingen stå med ett bein i 1664, et annet i Trump Tower. Slik ble det et stykke om makt og hykleri i president Trumps tid. Et annet teater forvandlet «Tartuffe» til en politisk satire der rollefiguren Orgon er en amerikansk businessman som legger hele sitt rykte og sin framgang i hendene på en framstormende politikerspire, Tartuffe. Et britisk teater framstilte Tartuffe som en skurkaktig businessguru som kaster seg over en gammel Tory-politiker i midtlivskrise.
Men på Rogaland Teater får vi en blåkopi av den religiøse idiotien, attpåtil med den tåpelige løsningen som Molière hektet på for å please Solkongen (en lykkelig slutt som årets oppsetning ved Dramaten i Stockholm har sløyfet).
Islamsk ekstremisme
Så kunne man tro at henvisningene til islamsk misbruk av kvinner ville tilføre «Tartuffe» nye innsikter. Men her blir Alme altfor vag. Bestemor Pernelle ikler seg en stund et heldekkende svart sjal for å skjule det seksuelt forlokkende håret for et mannlig blikk.
Det de dyktige skuespillerne på Rogaland Teater hadde trengt, er en komedie som avkler skjult misbruk i et patriarkalsk samfunn. Religion kan gjerne vaere en del av maktspillet, men ikke så dominerende at det skjuler syndene fra alle andre falske aktører.