Tjukk tåke over Jaeren
PLATE: Tungt og solid, med to kutt som stikker seg fram.
Skambankt:
«Horisonten brenner» (Indie)
Pønk-biten av Skambankt er kanskje borte for godt. De kaller seg et «kompromissløst hardrockband», noe som for så vidt er i nabolaget. Bare hør singelkuttet «Fremmed i en fremmed verden», en av de sterkeste låtene her.
Dette er sjette album siden 1994, og skulle Kaizers-pausen vedvare, blir det fort flere. Terje Winterstø Røthing har stått med én fot i hver leir, men nå er det Skambankt som gjelder. I bandet finner vi også Hans Egil Løe (gitar), Tollak Kalvatn Friestad (bass), Børge Sageng Henriksen (trommer) og Jonny Engelsvoll (tangenter).
En drøy halvtime med Skambankt på øret føles som surret fra en overfylt bar eller som høyttaleren i den altfor tidlig slitte Iphonen min. Du må med andre ord anstrenge deg for å høre det som sies. Det går an, men krever sin mann. Eller kvinne. Skambankt har alltid hatt en appell der.
Vokalen er mikset inn i et ullent lydbilde der den konkurrerer med skurrende gitar, massive tangenter, tunge trommer og en dirrende bass. De to sistnevnte drar i gang «I dette huset». Endringen er ikke så stor idet vi går over til «Når imperiet faller», heller ikke til «Protest, dommer». Sistnevnte kan fort bli en publikumsfavoritt når de drar i gang norgesturneen på Folken 16. februar. Det bør også nevnte «Fremmed i en fremmed verden» bli.
Midtveis på platen får vi «Horisonten brenner», det naermeste Skambankt kommer en ballade. En sang om tapt kjaerlighet, som like gjerne kunne handlet om andre slag. Det er en gnist av kampvilje igjen her.
«Kommer snart hjem» er seigere i takten enn mye av det andre her. Hadde du skrelt vekk noen lag, kunne den gått inn i Kaizers-repertoaret uten å skille seg ut. «Levende legende» er om et eller annet forbilde, mens lydtåka letter litt i energiske «Stein for stein». Deretter ruller den inn igjen på «Gribben», niende og siste kutt.
En flott plate, men vi trengte midtpartiet.
Beste spor: «Fremmed i en fremmed verden», «Horisonten brenner».