40 år på sidelinjen
PLATE: De har aldri helt lyktes, annet enn med å ta vare på saerpreget.
The Monochrome Set: «Maiseworld» (Tapete/Border)
15. februar 1978 holdt The Monochrome Set sin første konsert, på Westfield collage i London. De var restene av oppløste The B-Sides, et band som hadde hatt Stuart Goddard, senere kjent som Adam Ant, som medlem.
Debutalbumet «Strange boutique» kom to år senere og nådde bare 62. plass på britiske lister, kanskje fordi den skeive rocken var vanskelig å forholde seg til. De ble kalt postpunk, men merkelappen passet ikke. Art rock var det heller ikke. Forbildene var Lou Reed og amerikansk psykedelia, men de lød ikke helt slik. De lød bare annerledes.
Vokalist Ganesh «Bid» Seshadri har vaert der hele veien, mens bassist Andy Warren har hengt med siden første plate. Keyboardist John Paul Moran har vaert i bandet siden i 2010, minus en pause. Trommis Mike Urban har tre års fartstid, inkludert ett på begynnelsen av 90-tallet.
The Monochrome Set har også hatt sine avbrekk, først i fem år og så i ti år. Rundt 20 stykker har vaert innom, og den opprinnelige gitaristen, kanadiske Lester Square, ga seg for fire år siden.
Den jobben har nå Bid overtatt selv. Greit nok, men det er først og fremst stemmen som imponerer. Til tider ligger han tett opp til Morrissey, som på refrenget i «Silence is rusty». Sammen med koringen og blåserne skaper dette en sang som gjør albumet vel verd å spore opp.
De åpner med «Give me your youth», naturlig nok når man naermer seg pensjonsalder. Flott koring, men med et umotivert jazzinnslag på slutten. Det er omtrent sånn bandet er; ting man liker, blandes med ting man ikke helt forstår.
Bid lar sitt indiske opphav fargelegge starten på «Stage fright», før låten tar en annen retning med Village People-aktig koring. Så får vi plutselig en dose easylistening-duduing. Ikke lett å bli klok på, men det funker på sitt snodige vis.
«I feel fine (really)» er mer rett fram i retning Morrissey og Edwyn Collins, to navn som presseskrivet trekker fram som tidlige fans av Monochrome Set. Skal vi tro på det som skrives, har senere både Alex Kapranos (Franz Ferdinand), The Divine Comedy og Graham Coxon (Blur) oppgitt bandet som et forbilde.
På den ene siden har bandet solid bakkekontakt. På den annen side har de hodet godt over skyene. Slikt krever at man strekker seg mer enn andre. Eller som de sier selv: Maisieworld is distilled from the pungent flowers of artistic mischief and represents the acme of sonic consummation. Javel, ja.
Her finner vi «Mrs Robot» der det stakkato verset avløses av et allsangrefreng med koring, orgel og blåsere. Crooneren Bid viser seg fram i «Oh yes, I’m going to be in your dreams tonight», en jublende sang med en nesten umerkelig klype indisk krydder for å fremme smaken.
«Cyber son» er bare noen tyngre tramp fra å likne Black Sabbath, før blåserne løfter sangene opp fra bakken. «Don’t wear that look» likner engelsk radiopop fra 60-tallet, mens «Shallow» er en i utgangspunktet noe anonym sang som vokser for hver gjennomhøring.
Det gjør resten av platen også, inkludert det avsluttende tittelkuttet «Maiseworld» med røtter tilbake til britisk vaudeville. Spennende som alltid, men neppe nummer 1 denne gang heller.
Beste spor: «Don’t wear that look», «Mrs Robot», «Silence is rusty».