Gedigen skuffelse

PLATE: Han har gått seg vill i skogen. Her er litt av alt, til tider altfor mye, og resultatet er ingenting.

Justin Timberlake: «Man of the woods» (RCA/Sony)

Det er vanskelig å fatte hvor Justin Timberlake vil med denne platen. Inn på soverommet? Ut på dansegulvet? Ut i skogen? Inn på barnevaerelset? Litt av mye blir til ingenting. Her møter vi en lidderlig funkprins, som i neste øyeblikk er en øm elsker, som senere er en omsorgsfull pappa, men mest en enkel kar fra bygda i Tennessee.

Det begynner helt usedvanlig dårlig. Singelen «Filthy» er en klein sexsang som tilsvarer det vi kaller putetv: And what you gonna do with all that meat, cooking up a mean serving?

Bedre er det ikke på elektrofunky «Sauce», hvor han elsker hennes rosa mens hun liker hans lilla. «Higher higher» er et lite lyspunkt, mer tilbakelent og med fin gospelkoring. En kjaerlighetslåt som virker oppriktig, enn klønete kommunisert gjennom linjer som success is cool and money is fine, but you’re special.

Den samme uanstrengtheten sporer vi også i «Montana», selv om den rurale koblingen er noe søkt. «Flannel» er på grensen til parodisk, like teit er «Livin’ off the land» og derfra er det helt krise. Albumet har bemerkelsesverdig få refrenger som sitter. Her er ingen «Mirrors» eller «Sexyback». I sine trofaste makkere The Neptunes og Timbaland har han noen av verdens fremste produsenter, som ser ut til å ha blitt smittet av «ja til alt»tankegangen. Her mikses R&B-lyden som kjennetegner ham med munnspill og fele, og hei, hva med billige trap-rap-effekter i «Supplies»? Eller litt ska i «Wave»? 16 låter som strekker seg mot femminuttersmerket?

Timberlake har levd et liv som megastjerne. Kanskje mangler han folk rundt seg som sier nei. Noen har også påpekt at dette er et veldig «hvitt» album, i kontrast til måten Timberlake har omfavnet og blitt omfavnet av svart musikk og kultur. Enda flere har gremmet seg over Super Bowl-showet denne uken. De fleste er enige: Make Justin great again.

Beste spor: «Higher higher», «Montana».