Statoil tar i for hardt om sugeankeret

DEBATT: Hvem fant opp sugeankeret, Statoil eller Neodrill? Kanskje var det heller på Rosenberg grunnlaget for denne teknologien ble lagt – for 25 år siden?

Jeg leser med interesse i Magasinet på lørdag om patentkonflikten som er under oppseiling mellom Harald Strand og Statoil, og merker meg at Statoils talsperson, Eskil Eriksen, påberoper seg å ha vaert vaert pionerer under utvikling av denne sugeanker-oppfinnelsen på 1980-tallet. Det er å ta hardt i.

Startet for 25 år siden

Høsten 1992 fikk Kvaerner Energy en EPC-kontrakt for bygging av fire manifoldsentre, et stigerørsfundament og 18 beskyttelsesstrukturer (satelliter) for Hydros Troll Olje-prosjekt. Kontrakten omfattet «detaljprosjektering og innkjøp i tillegg til fabrikasjon, ferdigstillelse, integrasjonstesting, utlasting og assistanse ved installasjon», altså en «nøkkel i døren»-kontrakt.

Rosenberg fikk oppdraget med ståldelen, og kom her til å introdusere det såkalte «sugeanker»-prinsippet for bunn-fundamentering, i stedet for det kostnadskrevende peling-konseptet, som var forutsatt på anbudstegningene.

Sugeanker-prinsippet er senere, og til dags dato, standardløsning der hvor bunnforholdene tillater det, som på Troll-feltet.

Også her ble det benyttet aktiv «suging» ved hjelp av undervannsrobot (ROV) dersom egenvekten av de forskjellige konstruksjonene skulle vise seg ikke å vaere tilstrekkelige for å få trykket ankrene ned i havbunnen. Disse ankrene kunne vaere opp til seks meter i diameter, og fire meter i dybde, med ett i hvert hjørne.

Undertegnede var ingeniør-koordinator for de innledende forstudier og tok Europa-patent på ventilen som skal åpne for luftgjennomstrømning ved installasjon gjennom bølgene («splashsonen») til havs. Disse oppfinnelsene kom i vesentlig grad til å sikre kontrakten som Rosenberg altså vant, og de anvendes fortsatt.

Undertegnede utarbeidet også en alternativ satelitt-konstruksjon fundamentert på ett sentralt, nivellerbart sugeanker, som minner en del på Neodrills konsept, men det ble aldri realisert. Saken var at Rosenberg tjente for godt på det opprinnelige konseptet.

Ingeniørmiljøet ble rasert

Det hører forøvrig med til denne industrihistorien at prosjektet ble en formidabel suksess, teknisk og økonomisk. Dette ikke minst takket vaere den naere forbindelse mellom ingeniører og fysisk produksjon, med hurtige og direkte tilbakemeldinger og ubyråkratiske saksbehandlingsrutiner.

Desto større ble forbauselsen på Rosenberg da det ble besluttet at all designutvikling, også subsea, heretter skulle legges til Kvaerner Engineerings kontorer i Oslo. Ifølge «Omstilling 93», som det ble kalt, skulle Rosenberg nå først og fremst spesialisere seg som et produksjonsverksted. I perioden 1989– 1993 ble eksempelvis antall sivilingeniører redusert fra 70 til 30, mens imidlertid antallet tekniske funksjonaerer i 1994 ble økt til 426.

Rosenbergs subsea spesialkompetanse forvitret imidlertid gradvis. Undertegnede var, underlig nok, lenge eneste aktive og gjenlevende ingeniør på nåvaerende Rosenberg Mek. som har prøvd å videreformidle subsea-kompetansen for ståldelen i pågående prosjekter, sist i 2007. Den er nå, forhåpentlig, i god gjenge igjen i en ekspanderende ingeniørstab.