Tvang ved SUS – igjen og igjen og igjen
KRONIKK: Hvordan kan det ha seg at ledelsen ved SUS sjelden er kjent med hendelser på gulvet, før de får en klagesak?
Fylkeslege Janne Dahle-Melhus gir Stavanger Universitetssjukehus (SUS) sterk kritikk for igjen å ha utsatt en pasient for ulovlig tvang. Sykehuset sier de skal skjerpe rutinene, men det har vi hørt før. Mange ganger! Hva skal til for å laere av egne feil?
Vet ledelsen hva som foregår?
Ledelsen skylder på andre når SUS blir tatt i bruk av ulovlig tvang. De skylder på systemene. Statistikken får skylden. Overbelegg får skylden. Ufaglaerte får skylden. Krevende saker, får skylden. Så lenge man bare skylder på andre, og så lenge man ikke erkjenner problemet, blir det vanskelig å endre praksis. Hvordan kan det ha seg at ledelsen sjelden er kjent med hendelser på gulvet, før de får en klagesak? Vet ledelsen hva som foregår der?
Er det alltid de på gulvet som er de «slemme» som skal stilles til ansvar, og pekes på som de skyldige, eller skal ansvaret stiles til mellomledere, og andre i ledelsen som bør vite hva som foregår på gulvet i eget sykehus?
Ny kommunikasjonsstrategi?
Klinikksjef Lars Conrad Moe får ros fordi han er klok og ydmyk i måten han kommenterer saken på, der en 15-åring har blitt utsatt for ulovlig tvang. Han var også klok og ydmyk i måten han beklaget glassjenta-saken i 2016, og fikk ros for det. Er det den nye kommunikasjonsstrategien til SUS? Legge seg flat og beklage, og håpe at det ikke kommer flere kritiske spørsmål? At en skal bli varm om hjertet, og tro at beklagelsen ordner inngrodde kulturer, holdninger, ledelsesproblem, makt og maktmisbruk, og frykt for å varsle?
Går man i flokk og tier stille?
I saken om 15-åringen må mange helseansatte ha tenkt at det de holder på med ikke er greit. Noen må ha kjent på ubehag i magen. Hvorfor var det ingen som reagerte? Hvorfor var det ingen som ringte Fylkeslegen og spurte om tvangen var lovlig, og hvis den ikke var lov – varslet? Er det flokkmentaliteten som fortsatt råder på SUS? Går man i flokk og tier stille, for nåde den som stiller kritiske spørsmål til gjeldende praksis, til kulturen og til den enkelte medarbeider.
Fylkeslegen sier at en av laerdommene fra saken om 15-åringen, er at systemene for å holde oversikt ikke har vaert god nok, og at det nå er et arbeid i gang for å bedre på dette. Igjen skyldes det, også fra Fylkeslegen, på systemene. Hva med å se på menneskene? På lederne. Mellomlederne. De på gulvet. Det er ikke systemet som utøver tvang. Det gjøres av mennesker. Det er de som møter pasientene ansikt til ansikt.
I 2010 var jeg som erfaringskonsulent med SUS psykiatrisk klinikk til Island på studietur. Vi skulle se hva Island gjorde, siden de klarte seg uten beltesenger. Etter studieturen skrev jeg et notat til ledelsen med tips om hvordan vi kunne få ned tvangsbruken, uten at det endret noe.
Det kommer flere
SUS har i mange år hatt ulike utvalg, møter på alle nivå, kvalitetsforbedringsprosjekt, på-hjemmebane-prosjekt, psykiatrifagråd, kvalitetsutvalg, tvangsutvalg, respektutvalg, journalutvalg, miljøterapigruppe, x-antall kompetansegrupper – og likevel fortsetter sakene om ulovlig tvangsbruk å komme. Og det kommer flere.
SUS har siden nittitallet fokusert på Terapeutisk mestring av aggresjonsproblematikk (TMA). Et kurs alle ansatte ved psykiatrisk klinikk må ha. Kurset inneholder viktige element, men har det feil søkelys? 1/3 av innholdet er praktiske teknikker. Her laerer en blant annet hvordan en skal beltelegge, forsvare seg selv og grensesetting. Å laere om aggresjon, gjør det at personalet blir reddere eller tryggere? Undervises det i forhandlingsteknikk, giraffspråk, kommunikasjon, menneskenatur, omsorg, respekt og egne holdninger? Laerer man å si «det er vår pasient, som vi skal hjelpe», og ikke «det er ikke vår pasient». Hvorfor ligger SUS fortsatt høyt på tvangsstatistikken hvis kurset har god effekt?
Det blir en kostbar affaere for SUS å utsette pasientene for ulovlig tvang. Noen av pasientene vil trenge individual-terapi i mange år, før traumene etter det de har blitt utsatt for gir slipp. Pasienter kan vaere traumatisert før de blir innlagt, og tvangen påfører dem nye traumer, såkalte Iatrogene sykdommer (lidelser påført av behandling eller behandler). Det koster helseforetaket dyrt.
Kontrollkommisjonen (KK) oppdaget ikke at 15-åringen var utsatt for ulovlig tvang. Det er utrolig! KK skal sikre den enkeltes rettssikkerhet i møte med psykiatrien. De skal kontrollere tvangsvedtak, behandle klager og føre velferdskontroll.
De skal se til at pasientene har det bra. KK må derfor gjøre seg tilkjenne og gi tillit, slik at pasientene våger å ta kontakt, enten det gjelder ulovligheter eller dårlig velferd. Så må KK sørge for at ledelsen får opplysningene om kritikkverdige forhold. Kontrollkommisjonens medlemmer er høyt lønnet av staten. Det burde vaere et minimumskrav at de gjorde arbeidet skikkelig.
Elendig rettssikkerhet
Da jeg varslet om ulovlig tvang i 2014, hadde også KK blitt varslet, uten å gripe inn. Uten å ordne opp i de ulovlige tvangstiltakene som pasienten jeg varslet om led under. Hvordan kan dette skje igjen? Rettssikkerheten til pasientene i psykiatrien er elendig! Tvang er et ledelsesproblem. Hva skal til for at ledere, mellomledere og sengepostledere laerer av egne feil?