Presten og de tomme kirkene
LEDER: Det er ikke bare Bjarte Tjøstheim i komiserien «Presten» som sliter med halvog heltomme kirker. Også i Stavanger bispedømme blir kirkegjengerne faerre. Og eldre.
Hver eneste søndag blir kirkegjengerne telt. Og hvert eneste år legges tallene sammen. Ofte opplever kirkens folk at summen av tallene blir lavere enn året før. Stavanger bispedømme, som i praksis er Rogaland fylke, melder om 35.000 faerre besøkende til søndagsgudstjeneste i Den norske kirke i fjor enn året før. De som fortsatt kommer, blir i tillegg eldre og eldre.
Det som er komisk i tv-serien «Presten» på NRK, der komiker og prestesønn Bjarte Tjøstheim kjemper mot at kirken hans skal legges ned, er altså ramme alvor for alle hans kolleger i det virkelige kirkelivet landet rundt.
En av forklaringene er velstanden som gjør hyttelivet mer attraktivt enn gudstjenesten. En annen er at mange velger håndballturneringer og andre aktiviteter med familien framfor en times liturgi, salmesang og preken. En tredje, og mer dyptgripende, er sekulariseringen som preger det moderne, norske samfunn. En fersk undersøkelse viser at 46 prosent av den norske befolkning regner seg som ikketroende, bare 34 prosent sier at de tror på Gud.
Dette er en enorm utfordring for kirken og andre kristne trossamfunn og foreninger. Og det bør, som vi har påpekt tidligere, føre til en grundig selvransakelse hos alle kristne som er mer opptatt av det som skiller, enn det som samler. I et slikt perspektiv er det underlig at kirkens folk snakker om konkurranse fra andre kristne forsamlinger. Viktigere må det vaere å se den samlede aktiviteten som et uttrykk for et stort engasjement som ennå når bredt og stikker dypt.
For aktiviteten er fortsatt stor. Til sammen deltok langt over en halv million rogalendinger på en søndagsgudstjeneste i fjor. Til sammenligning mistet kinoen i Stavanger og Sandnes, som har 17 saler og flere forestillinger hver eneste dag, 100.000 publikummere i fjor og landet på drøyt 700.000 besøkende.
Hvis kirken tar med alle som var med på andre tilbud i kirkelig regi; barnekor, ungdomsklubber, familiearrangementer, spillekvelder, kvinnefrokoster, eldretreff og mer til, øker tallet dramatisk. Og på toppen av dette kommer alt som skjer i bedehus og andre kristne sammenhenger.
Da kan det gi stor inspirasjon også for prester og frivillige å se muligheter og storhet i sjudagerskirken i stedet for å lammes av bekymring for at de som kommer når kirkeklokkene kimer søndag formiddag, blir både faerre og gråere.