Er tiden moden for en nordisk forsvarskommisjon?
SAMARBEID: Et tettere nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid kan heve terskelen for bruk av militaermakt i nord.
Helt siden forhandlingene om et skandinavisk forsvarsforbund i brøt sammen mot slutten av 1940-tallet, har ideen levd videre i mange miljøer. Under den kalde krigen ble det mindre blest om dette. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, har ideen vaert luftet både på politisk og militaer side. Ser vi på resultatene, så har de stort sett uteblitt. Det har blitt mye prat og lite handling.
Mellom Norge og Sverige har de mange forsøkene uten resultater ført til både skuffelse og sinne, spesielt på svensk side. Her kan nevnes de norske valgene av kampfly, nye ubåter og artillerisystemer hvor svenskene kanskje med en viss rett kunne ha tro på et tettere militaert samarbeid.
Nye utfordringer for Nato
Etter den kalde krig kom der bevegelse i gamle motsetninger og utfordringer. Uroen i det tidligere Jugoslavia og i Mellom-Europa tok seg opp og skapte ny usikkerhet som forfølger oss i dag. Sammen med de store flyktningstrømmene fra Tyrkia og over Middelhavet endret disse forholdene den sikkerhetspolitiske situasjonen på Natos sydflanke på en grunnleggende måte. I Mellom-Europa ga utviklingen på Krim og Øst-Ukraina helt nye utfordringer for Nato. I nord kom forsvars- og sikkerhetspolitikken til å dreie seg om et revitalisert Russland hvor Finland og Norge grenset direkte til Russland, og hvor de baltiske land fant seg klemt mellom moderlandet Russland og Kaliningrad. De nordiske lands sikkerhetspolitikk ble på kort tid langt mer kompatibel og ulik resten av Nato.
Felles for Sverige, Norge og Danmark var svaert store reduksjoner av forsvarsmakten. Finland valgte en noe annen retning.
Ny giv
Utviklingen i nord har gitt ny dynamikk i spørsmålet om finsk og svensk deltakelse i Nato. Teknologiutviklingen og prisene for nytt forsvarsmateriell blir en stadig større utfordring for små land som skal erstatte gammelt materiell med nytt, og i en mengde som overstiger den kritiske grense for å vaere meningsfullt. Landene har store vanskeligheter med å øke forsvarsbudsjettene etter de forholdsmessig store reduksjoner etter den kalde krigen. Interessen for et nordisk forsvarssamarbeid har av disse grunner fått en ny giv, men nå som et supplement til NATO. Vi tilstreber større forsvarsevne og ønsker NATOs oppmerksomhet. Et tettere nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid kan heve terskelen for bruk av militaermakt i nord.
13 forslag
2009 ble et viktig år. Thorvald Stoltenberg overleverte 13 forslag til de nordiske utenriksministrene dette året. Forslaget støttet seg på et arbeid som forsvarssjefene i Finland, Sverige og Norge hadde iverksatt. Siden har andre forslag kommet. NORDEFCO, et nordisk samarbeid om forsvarspolitikk, kapasiteter og operasjoner som inkluderer Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark, ble signert 4. november 2009. Fem nordiske ministrer avga en felleserklaering i april 2015. Den finske forsvarssjefen kom med svaert nye tanker i et foredrag i Oslo Militaere Samfund. Kanskje enda viktigere: Flere av våre partier fikk formuleringer om nordisk samarbeid inn i sine partiprogrammer. Resultater av arbeidet har begynte å gjøre seg gjeldende, men som alltid begrenses tiltak på grunn av manglende finansiell dekning.
Hva nå?
De mange initiativ og ideer som er iverksatt eller lansert, utgjør til sammen et spennende utviklingspotensial. Det er på tide å summere opp hvor vi står og stake ut en realistisk vei videre. Honnørord har det vaert nok av, men når tiltak kolliderer med landenes suverenitet, selvbestemmelse, økonomiske virkelighet og kultur basert på deres ulike geografi, oppdager vi at hindrene er høye og vanskelige. Her er det ikke snakk om «smådjevler i detaljene». Derfor børster vi gjerne støv av Stoltenbergs 13 forslag som ideer om en slags «små skritts politikk».
I Norge har vi gode erfaringer med forsvarskommisjoner. Kanskje kan tiden vaere inne for en nordisk forsvarskommisjon, som drøfter gjennom hele sakskomplekset på en lidenskapsløs måte og fremmer mulige veier videre innen en Nato/EU-ramme. Det kan bane vei for en utvikling som fikk en brå slutt ved forhandlingene om et skandinavisk forsvarsforbund 1948-1949.