Strykende
DRØSET: Mor mi stryker alt. Å legge seg i nystrøkent sengetøy er en uovertruffen luksus. Som ingen av mine gjester opplever.
Jeg har nemlig i mange år levd etter regelen om at det er helt okei å vaere litt krøllete. Tar man ting rett fra tørketrommelen og henger opp, kommer man unna med det meste. Men noe må man stryke. Jeg forsøkte i sin tid kjerringrådet om å håndglatte bunadsskjorter. Fuktig skjorte, og så varsomt, men bestemt overtale skjorta til å bli glatt som et barnekinn, og strunk som en gardist. Det fungerte sådaer, som en sufflé som falt sammen i siste sekund.
Strykebrettet har stått fremme i ukevis. Først til prosjekt fanesying, der alt skulle strykes ti ganger. Så kom konfirmasjon én. Det ble to barnebunadsskjorter, en herreskjorte, én bunadsskjorte, samt en reserveskjorte til guttungen i tilfelle han fikk fnatt av ull, og ville gå med finklaer i stedet (som også måtte glattes over), og så var det fest, kake, googling av hvordan få bort grønske – etter generell hallåi-virksomhet, slik som det tenderer til å bli dersom man har en fotballbane utenfor festlokalet.
Vask, tørk, repetér. For så ventet konfirmasjon to. Strøk min skjorte, finskjorta til sjåføren, dampet over bunaden, samt strøk to finskjorter til herre, to bunadsskjorter og to fjortisskjorter. Glemte flaggene.
Evenement tre. Selveste Dagen. Det gjenstår to barnebunadsskjorter og en herreskjorte, samt å få noe som ligner på gelé av bunadsvesten og noe uspesifisert av bunadsforkleet, flaggene skal strykes. Og kvelden på dagen, og natten til dagen derpå googles det nok igjen hvordan få bort ketchupflekker, skrubbsårmerker og hjemmelaget slim. Men mor er i tenkeboksen. Hun rekker bare å se et halvt barnetog før jobb, holder det å riste ut skjorta? Bunadspolitiet er borte, kanskje skal det regne, holder det med kamuflasjecape, så hun slipper å stå der som en stappet Egersundspølse (takk til komf 1 og 2)? Det er da hun husker svaret og parkerer strykebrettet: Det er helt okei å vaere litt krøllete.
Det er helt okei å vaere litt krøllete.