Sex og dop og dumme fjols
FILM: «Blockers» er både plump og rølpete, men redder seg inn ved å servere små glimt av det gjenkjennelige, samt noen velfortjente spark til nåtidens foreldregenerasjon.
Blockers: Sjanger: Komedie Skuespillere: Leslie Mann, John Cena, Kathryn Newton, Ike Barinholtz Regi: Kay Cannon USA, 2017 Lengde: 1 t. 41 min. Aldersgrense: 12 år
«Blockers» handler om tre barndomsvenninner som gjør seg klare for avslutningsballet på high school. De inngår en pakt lignende den guttene i «American Pie» hadde, men vinduet for når de skal miste jomfrudommen er adskillig mindre enn i nevnte film, det skal skje på ballkvelden. Så vi befinner oss i den velbrukte high school-komediesjangeren, i det rølpete og seksualiserte hjørnet, men regidebutant Kay Cannon klarer heldigvis å revitalisere den og unngår noen av de verste klisjeene. Det at det er jentene som er de seksuelt offensive er en forfriskende vending, og bidrar til en tidsriktig oppdatering i en sjanger som altfor lenge har vist det meste fra sprengkåte tenåringsgutters perspektiv. Om noen er bakstreverske og henger igjen i utdaterte kjønnsrollemønstre, er det foreldregenerasjonen, og det er da også tre foreldre som er antiheltene i denne filmen: En alenemor som gruer seg til datteren skal bli voksen og flytte fra henne, en lettrørt sportsidiot/myk mann med den intellektuelle kapasiteten til en middels banan, samt en alkoholisert dust som er enda barnsligere enn de to andre til sammen.
Når denne usedvanlig teite trioen så spionerer på døtrenes mobilkommunikasjon og oppdager sexplanene, mister de den ene hjernecellen de hadde på deling, og setter ut på en ellevill reise i ulike fornedrelser for å forhindre at det utenkelige skjer. Merkelig nok er de tydeligvis mye mer bekymret over tanken for at døtrene skal ha sex med kjaerestene sine enn at de drikker seg dritings og bruker dop, men dem om det.
Alle som har sett en film eller to i denne sjangeren forstår selvsagt hvordan det kommer til å gå, men så er det da også de ulike scenene, ikke historien i sin helhet som er grunnen til å se denne filmen. Det er mye god situasjonskomikk her, av det virkelig harry og tullete slaget. Det kunne fort blitt en eneste lang kavalkade av sketsjer og elleville usannsynligheter, noe som hadde vaert morsomt, men forglemmelig. Heldigvis har Cannon klart å skape et par minneverdige karakterer og noen avslutningsscener hvor man får tilbake troen på menneskeheten.