Trøndersk kraftsodd og snaeks fra Corea

MAIJAZZ: Samarbeidet mellom legenden Chick Corea og friske Trondheim Jazzorkester har virkelig blåst nytt liv i Coreas katalog.

Coreas 77-årsdag er rett rundt hjørnet, og selv om alder ikke trenger å bety noe, så kan det bety noe. Vi har sett noen tilårskomne legender stille til start og subbe seg gjennom, både på Maijazz og i andre sammenhenger. Når du setter deg i salen og skal høre en av dem som har lagt drøye 60 år til konfirmasjonen, da er det alltid litt nervøst. Har han det ennå? Lever han på gammel storhet? Husker han forskjellen på de hvite og de svarte tangentene? Gidder han ennå?

Vi kan godt røpe det med en gang: Chick Corea er absolutt vital med på både notene og de frie påfunnene. Ikke kattemjuk i bevegelsene eller voldsomt energisk utad. Det tar han - etterhvert - igjen i spillingen. en høyst velfungerende, idérik og fintspillende bande fra Trøndelag. De startet litt forsiktig, som om de ventet på hverandre. Begynn du! Nei, du først! Nei, du!

Corea introduserer en del låter som noe han skrev «a long time ago», mens han ler litt. Det er en mannsalder siden «Duende» ble gitt ut, men Skomsvolls arrangement er dynamisk og friskt. Her begynner det å løsne, og ordentlig løst og fint blir det på «What Game Shall We Play». Sissel Vera Pettersen er med på leken med sin vokal, det hopper og spretter litt, og selv om Corea sitter med ryggen til, kan vi ane at han nå har kommet opp i puls.

«Windows» er første låt der det smeller. I starten der det pianotrio som får sandkassen for seg sjøl. Så kommer hele Trondheim Jazzorkester inn med full tyngde. Hanna Paulsberg tar et par magadrag og river av en forrykende solo. Det begynner for alvor å tegne seg et bilde av at Erlend Skomsvoll og Trondheim Jazzorkester har truffet veldig godt når de har sett hva de skal bevare av gammelt gull, og hva de skal øse på med av trøndersk karsk. Trondheim Jazzorkester er virkelig gode.

Byr opp til dans

Dette samarbeidet startet for 18 år siden, da Corea var gjest på Moldejazz. Erlend Skomsvoll har altså boltra seg i hele Coreas katalog, og han er ikke skuggeredd. Arrangementene utnytter hver krink og krok i orkesteret. Han bruker dynamikken og de ulike konstellasjonene på en glimrende måte. Corea rikser litt på pianokrakken og kaster seg inn i forrykende sekvenser med alle som byr opp til dans, enten det er trommis Håkon Mjåset Johansen eller bassist Ole Morten Vågan. De ser hverandre i øynene, utfordrer hverandre, svarer på utfordringer og gliser av egne og andres prestasjoner. I salen begynner det for alvor å bre seg store smil. De er ganske notebundet, men Skomsvoll peker også ut en eller to eller tre og lar dem holde på. De er ikke vanskelige å be, for å si det sånn.

Kvelden byr på pianotrioer, duoer, storband, et kort innsalg av blues, sekvenser et godt stykke ut i pling-plongen, tre «Children’s Songs»-låter, Skomsvolls vakre «Ode til stille fugler» og ikke minst den avsluttende «Armando’s Rhumba». Heller ikke den har hatt vondt av Erlend Skomsvolls nytenking. Vi var mange som gikk ut plystrende på det velkjente temaet, som vi nettopp hadde hørt i en drivende fin versjon.

Fin kveld, og fint å se at noen av de gamle høvdinger fremdeles har frisk tobakk i pipa.