Sosiale forskjeller i system

GJESTEKOMMENTAR: Nabolag med dårlige levekår reproduserer sosiale forskjeller. Måten politikerne styrer boligog byutviklingen på, kan ha stor betydning for hvordan barn og unge i Stavanger lykkes i livet.

Likevel nevnte ikke én av politikerne som i april ble spurt av Aftenbladet om hva de vil gjøre for å jobbe mot den økende barnefattigdommen, at det finnes en sammenheng mellom sosiale forskjeller, ulike bomiljø, og bolig- og utbyggingspolitikk. Burde de også ha nevnt det?

Mens én vokser opp i villastrøket på Eiganes eller Storhaug − omgitt av venner med familier i tilsvarende nabovillaer − lever en annen i en trangbodd toroms, uten eget rom, eller i en blokk med kommunale leiligheter vegg i vegg. Noen har egne hager, naturlige grøntområder og parker å leke i. Andre bor kloss på intens trafikk, med knappe utearealer, eller i gater som føles utrygge etter mørkets frambrudd. Stavanger har fått utvikle seg til å bli et av de stedene i landet med størst sosiale forskjeller. Denne utviklingen er – ikke forbausende − flere av byens politikere bekymret for.

Rådyrt eller rått utnyttet?

Men er de plaget og foruroliget nok? Eller klar over konsekvensene som forskjeller mellom nabolag kan få? I så fall er det påfallende at flere av sonene som kommer dårligst ut i levekårsundersøkelsene, går igjen. Det samme gjør soner og bydeler som har få levekårsproblemer. Helt konkret må en kunne stusse over hvilken boligsosial utbyggingsprofil som finnes i de planlagte luksusleiligheter til 17 millioner kroner i Snorres gate på Madla − i en av de levekårssonene som skårer best, mens det politiske hjernebryet i saken handler om hvordan villanaboene skal bli minst mulig sjenert.

Lignende betraktninger kan en gjøre seg om utbyggerens ambisjoner om å sette en ny, herskapelig standard og prisrekord i Hermetikken på «beste Eiganes», som det heter i annonsen, mens byggetomta på Kullimporten i Hillevåg – et steinkast unna Kvaleberg på levekårsbunnen, skulle utnyttes over 200 prosent. Mot stemmene til Høyre, Frp og FNB, fikk Venstre flertall for å redusere utnyttelsen til 180 prosent, og dermed innenfor bestemmelsene. Det var barnas representant, Anne Brit Vestly, som minnet KBU om levekårsutfordringene i Hillevåg, og slo fast at det her er saerlig viktig å strekke seg mot store nok lekearealer og gode oppvekstvilkår.

Reduserer mulighetene

Effektene av oppvekststedet i seg selv, såkalte nabolagseffekter, er langt mindre kjent enn betydningen av familie og skole. Ny forskning viser at det å bo i et område med dårlige levekår, en høy andel mennesker med blant annet lav utdannelse og lav inntekt, kan redusere sjansene resten av livet. «Det kan bety at for eksempel lokale normer for hvor viktig det er å satse på skole og utdanning, påvirker hvilke skolekarakterer barn og unge oppnår, og i neste omgang hvor mye utdannelse de tar», utdyper Ingar Brattbakk ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet − Storbyuniversitetet, til forskningsmagasinet viten+praksis. Han er en av forskerne bak rapporten «Oppvekststedets betydning for barn og unge – nabolaget som ressurs og utfordring», og som nå har gjennomgått norsk og internasjonal forskning på feltet.

Men ikke nok med at soner med dårlige levekår reproduserer sosiale forskjeller. Det er de svakeste som blir rammet sterkest, viser studien. Samtidig som det er de fattige familiene som er prisgitt de rimeligste boligene og boområdene, og sonene med en høy andel kommunale og private utleieboliger, har nabolaget også mest å si for dem som har minst.

Det ble ikke flertall i bystyret i Stavanger da SV i fjor fremmet forslag om å føre en annen boligpolitikk i Stavanger. Paal Kloster (SV) konstaterte at «det er en opplagt sammenheng mellom fattigdom og manglende boligpolitikk». «De rike bor der husene er dyre, de fattige der de er rimeligere», slo han fast.

I Oslo mener Ap-veteran Thorbjørn Berntsen at politikerne har overlatt byutviklingen til eiendomshaier, og at disse opererer som cowboyer. «Boligutviklerne får klemt så jaevlig mye sammen. Alt handler om å skaffe seg mest mulig profitt, ikke om bomiljø», sa han nylig til Dagbladet.

Han er ikke alene om å skjønne at det ikke bare er i hovedstaden det finnes eiendomsspekulasjon og pressede boligområder. I Stavanger kan jo politikerne − uansett hvilket ståsted de har – spørre seg om grepene for å bekjempe ulikhetene er effektiv nok. For selv om det ikke er en tydelig strek mellom øst og vest – heller et slags lappverk av varierende kår − er det jo opplagt et mønster i det. Hva med å la mønsteret på alvor ha betydning for hvilke boliger som bygges hvor?

Mye på spill

Enn så lenge er Stavanger-medisinen mer av det samme, og muligens er den det Berntsen mener med å lappe buksa du har på deg; ha levekårsundersøkelsen i mente når det blir laget utbyggingsplaner og budsjett, og føre videre løftene i områder som kommer dårligst ut, slik de nordøstlige delene av Storhaug nå får penger fra statsbudsjettet til.

Men områdeløftene er avbøtende tiltak, ifølge Arbeidsforskningsinstituttet. Det er ikke hjelpen i etterkant, når forskjellene har blitt store nok, som forhindrer at skjevhetene blir til. Det er måten politikerne styrer stedsutviklingen på. De kan lettvint la det skapes segregering mellom fattig og rik. Det vil markedskreftene ta seg av. Eller så må ansvaret for å danne nabolag med blandede boligtyper og eierformer, og med billigere boliger, hvile tyngre. Mye står på spill om byen ikke lykkes i å skape mangfold overalt. Barn og unges sjanser videre i livet er et viktigere hensyn enn hva de private eiendomsutviklerne ser seg mest tjent med og vil.

Barn og unges sjanser videre i livet er et viktigere hensyn enn hva de private eiendomsutviklerne ser seg mest tjent med og vil.