Varsku mot norsk sjuke
SAKPROSA: Øystein Noreng kjem med viktig kritikk av utviklinga i det oljeavhengige Norge, men etter kvart blir det i meste laget med alt som er gale.
Øystein Noreng: Oljeboblen. Enestående muligheter, forspilte sjanser. 238 sider. Gyldendal.
Stort sett finst det tre grunnar til å uroa seg for den oljeavhengige norske økonomien. Den første er at Norge lever av ein ikkje-fornybar ressurs som er årsak til global oppvarming. Den andre er at oljå blir så dominerande i norsk økonomi at det går ut over anna konkurranseutsett naeringsliv. Den tredje er at dei store oljeinntektene gjer oss slappe og sjølvtilfredse.
Pensjonert professor i petroleumsøkonomi, Øystein Noreng (75), bryr seg lite om den første. Han må naermast kallast klimaskeptikar, og meiner uansett at Norge ikkje bør skada seg sjølv med dyre klimatiltak så lenge store utsleppsland som USA og Kina ikkje gjer meir.
På dei to andre områda er han derimot svaert kritisk. Noreng rosar den norske oljepolitikken på 1970-talet som hadde som mål å byggja opp ein nasjonal oljeindustri. Men gradvis, og saerleg etter delprivatiseringa av Statoil i 2001, har styresmaktene gitt frå seg mykje av kontrollen.
Overmektige Statoil
Rett nok er han positiv til oljefondet og handlingsregelen. Men han peikar samtidig på at dei same politikarane (les: Jens Stoltenberg) som stadig formana om at det ville vera uansvarleg å bruka meir oljepengar, «unnlot å nevne at investeringene i olje- og gassvirksomheten også kunne bidra til overoppheting». Her løftar Noreng fram eit viktig og ofte undervurdert perspektiv. Den sterke veksten i oljeinvesteringane på 2000-talet, stimulert av skattesystemet, gjorde livet vanskelegare for fastlandsindustrien, og der var ikkje handlingsregelen til stor hjelp.
Noreng er heller ikkje nådig med Statoil, saerleg under Helge Lunds tid som konsernsjef. Investeringane i utlandet får det glatte lag. Forfattaren viser til at Statoil i 2016 hadde eit overskot på 39 milliardar i Norge, men at dette blir ete opp av eit underskot på 36 milliardar på verksemda i utlandet, spesielt i Amerika. Noreng meiner at Statoil vert drive utan klare politiske føringar, og at Statoil-leiinga har fått gjera som dei ville. Både på og mellom linjene gir han uttrykk for at omsynet til børskurs og bonus for leiinga har spela ei uheldig rolle for selskapet sine disposisjonar. Dei best betalte leiarane har gjort mest skade.
Broilerveldet
Kritikken blir ikkje mildare når Noreng tek for seg det politiske miljøet. «Broilerveldet» har han lite til overs for, og politikarane er stort sett enten udugelege pratmakarar eller kyniske karrieristar på jakt etter ein feit internasjonal jobb. Forfattaren klagar over at dei ikkje lenger følgjer Olof Palmes ord om at politikk er å vilja noko: «Jens Stoltenberg kan derimot gi inntrykk av å mene at politikk er å vaere noe».
Noreng meiner sterkt om mykje, og ikkje alt har med oljeøkonomien å gjera: norsk veg- og jernbaneutbygging er for ineffektiv og dyr, det blir satsa for lite på forsking, og Norge er blitt eit ukritisk haleheng til USA. Skrekkvisjonen er eit Norge som blir ramma av «norsk syke», der «høye inntekter fra en stor finansiell formue, bygget opp av inntekter fra en naturressurs, brukes opportunistisk med kortsiktige mål, først og fremst for å finansiere velferd, offentlig og privat forbruk».
Øystein Noreng manglar ikkje gode poeng, og mykje av kritikken er tankevekkande og veldokumentert. Interessante forslag har han også, som at oljefondet bør trekka seg ut av selskap som forbyr fagorganisering.
Men etter kvart vert kritikken i overkant monoman og repeterande. Lesaren grip seg i å spørja om det ikkje blir gjort noko som helst rett i dette landet lenger. Delar av boka verkar også lite oppdaterte med dei siste års hendingar, og ein kan mistenka forfattaren for å ha pussa støvet av ein del gammalt materiale. Erna Solberg er påfallande anonym i boka, trass i at ho har styrt landet i snart fem år, og Eldar Saetre er knapt nok nemnd.