Fra nederlag til nederlag – i triumf
GJESTEKOMMENTAR: Så langt er det åpenbart at Trump i virkeligheten er en dårlig forhandler, en impulsiv og følelsesstyrt mann som ignorerer orienteringer og sjelden kjenner til detaljer, og som skyter først og spør etterpå.
Donald Trumps tilbakevendende kritikk av sin forgjenger er at han ganske enkelt ikke visste hvordan han skulle få til avtaler. «Obama er ikke en naturlig avtalemaker», tvitret han i 2016, da han klaget over at det ikke var kommet noen enighet om Syria. «Obama kommer til å angripe Iran på grunn av sin manglende evne til å forhandle ordentlig», forutså han feilaktig i 2013.
Trump var også drepende om hvordan Obama fikk gjennom lover og uttalte at han var «ute av stand til å forhandle med Kongressen». «Vi trenger ledere som kan forhandle gode avtaler for amerikanere», tvitret Trump i 2015, og implikasjonen var åpenbar − det var han selv som var den ultimate avtalemaker.
Hvor er resultatene?
Vi er nå nesten 500 dager inne i Trumps administrasjon. Men hvor er avtalene? Hvor er den reforhandlede Nafta, de bilaterale handelsavtalene som skulle erstatte TPP (Trans-Pacific Partnership), den nye forbedrede atomavtalen med Iran, den nye handelsavtalen med Kina?
Trumps resultater i Kongressen er enda mindre imponerende. Han har ikke lykkes med å bli enig med Demokratene om noe som helst, fra innvandring til infrastruktur. Verden ler av oss, som han ville ha sagt.
Vel, hva må verden tenke nå, når den ser hvordan Trump-administrasjonen vingler vilt på alt fra NordKorea til Kina? Hva må den ha tenkt da den så mesterforhandleren i et tv-sendt møte med kongressledere om innvandring, der han syntes å vaere enig i Demokratenes syn, for så å vaere enig i Republikanernes syn, som var helt uforenlig med Demokratenes, mens han hele tiden hevdet at de ville komme fram til en avtale. Det gjorde de ikke.
Så langt er det åpenbart at Trump i virkeligheten er er dårlig forhandler, en impulsiv og følelsesstyrt mann som ignorerer orienteringer, sjelden kjenner til detaljer og som skyter først og spør etterpå.
Nord-Korea og Kina
Se på hvordan administrasjonen har håndtert toppmøtet med Nord-Korea. Først ble det annonsert med stor fanfare, der Trump kastet stor ros over Kim Jongun. Å gå med på et møte var en enorm symbolsk innrømmelse overfor nordkoreanerne, uten å få noe igjen. Dette skulle bli et møte mellom statsoverhoder, selv om det lå lite av forberedelser og ingen besluttsomhet bak for at de to partene skulle kunne vaere naer nok hverandre til å ha seriøse forhandlinger på et slikt nivå. Trump ble begeistret nok til å begynne å hype utsiktene til et gjennombrudd for en avtale, selv om det var lite bevis for noen bevegelse i den nordkoreanske posisjonen. Deretter kom Trumps rådgivere med en serie kommentarer som syntes å true, skremme og presse Nord-Korea. Var dette planen? Angret administrasjonen sin egen innledning? Eller var det bare inkompetanse? Er det underlig at hele greia kollapset?
Trump har vaert enda mer klumsete i sin omgang med Kina. Like før han kom inn i Det hvite hus, lekte han med muligheten for å anerkjenne Taiwan. Beijing kuttet raskt kontakten med USA, og ydmykende måtte Trump gå tilbake på sin uttalelse i en telefonsamtale med president Xi Jinping.
De nåvaerende handelsforhandlingene med Kina er en saksstudie i dårlige forhandlinger. Den amerikanske regjeringen ser ikke ut til å vite hva den vil. Noen dager virker det som om Washington er fiksert på størrelsen i handelsunderskuddet med Kina. Andre dager fokuserer den på teknologioverføringer og tyveri av intellektuell eiendom. Det hvite hus begynte sine angrep med å ilegge toll på import av stål. Dette berørte hovedsakelig amerikanske allierte, noe som sikret at Trump ikke fikk noen med seg på å presse Kina. Og etter å ha insistert på at ingen land ville bli unntatt fra de nye tollsatsene, endret administrasjonen igjen kurs og delte gradvis ut unntak for de fem landene med størst eksport av stål til USA, selv om den truer med å gjøre om dette.
Hjelpeløse forhandlinger
Amerikanske forhandlere lekker intenst til pressen for å undergrave hverandre stillinger, og tidligere denne måneden kranglet de til og med for øynene til en kinesisk delegasjon. Trump selv ser ut til å skifte gir gjentatte ganger. Etter at administrasjonen varslet at den ville straffe ZTE, et digert kinesisk teknologiselskap som hadde begått alvorlige brudd på handelsreglene, skiftet Trump brått syn og begrunnet det med bekymring for virkningen på kinesiske jobber. Tenk deg ramaskriket fra Trump dersom Obama hadde gått tilbake på å presse Kina fordi han ville hjelpe landet økonomisk?
På lovgivningsfronten valgte Trump å begynne sitt presidentskap med det splittende spørsmålet om helsevesenet i stedet for et forenende som infrastruktur − og mislyktes i å få fjernet Obamacare. Og glem ikke at han og hans svigersønn, Jared Kushner, skulle forhandle fram den ultimate avtalen, en fred mellom israelerne og palestinerne. Hvordan går det med den?
Etter hvert som samtaler mislykkes, avtaler kollapser og forhandlinger lammes, fortsetter Trump å tvitre triumferende om sin store suksess. Det får en til å forstå hva som er presidentens sanne talent. Han har selvtillit, bravado og dyktighet nok til å markedsføre nederlag som suksess. Han vet hvordan en kan ta en middelmådig bygning, slå litt gullmaling over den og overbevise folk om at den er et leilighetskompleks i luksusklassen. Kall det kunsten å snurre folk rundt.
fareed.zakaria.gps@turner.com Washington Post Writers Group ©
Han vet hvordan en kan ta en middelmådig bygning, slå litt gullmaling over den og overbevise folk om at den er et leilighetskompleks i luksusklassen.