Der kom sommeren
PLATE: Etter en pause på 12 år er trioen tilbake, bedre enn noensinne.
The Essex Green:
«Hardly electronic» (Merge/Playground)
Da Belle & Sebastian kom med albumet «How to solve our human problems» i februar, trodde jeg at lydsporet for sommeren 2018 allerede var på plass. De var fra før utfordret av Belle Adair, og siden har det kommet solskinn i rillene fra Tracyanne & Danny, Gruff Rhys, Rolling Blackouts Coastal Fever, Restore To Past, Matt Maltese og enda flere.
Kampen er med andre ord hard, og her kommer en som melder seg på i siste liten.
Jeff Baron, Sasha Bell og Chris Ziter var med i Vermont-bandet Guppyboy, før de flyttet til New York og dannet The Essex Green i 1997. Den gang var de fem, og de ga ut et par samlinger for egen regning og ble tilknyttet indieband-kollektivet Elephant Six sammen med navn som Apples In Stereo, Beulah, Neutral Milk Hotel og Of Montreal.
The Essex Green ga ut tre fine plater mellom 1999 og 2006, men så ble det stille fra Brooklyn-gjengen. Skal vi tro plateselskapet bygde Baron en husbåt og seilte på elvene i Ohio, Bell dro hjem til Vermont og begynte med brygging og Ziter reiste til Montana for å studere elger.
Det høres noe snodig ut, men det kom i hvert fall ikke noe musikk fra The Essex Green på 12 år. Heller ikke fra sideprosjektet The Sixth Great Lake. Nå er trioen tilbake etter et par års jobbing med nye sanger, og det arbeidet har de utført bra.
Åpningen «Sloane ranger» minner meg på hvorfor jeg likte dem. Sol og sommer gjemmer seg i harmoniene, i blåserne, i gitarklimpringen og i orgeltonene. Noe naer en fullkommen poplåt for årstiden. For resten av året også, for den saks skyld.
«The 710» åpner med at Bell synger om sommer, og den tilhørende videoen viser opptak fra barndommens sommerdager. 710 viser vel til veien som fører ut til kysten av California, til Long Beach. En nydelig sang.
Albumet teller 14 kutt, og strengt tatt er det et par-tre for mange. Samtidig er det ikke noe som trekker saerlig ned, og de har mange godbiter å by på. Det er i tillegg hele tiden harmonier og refreng å stoppe opp ved.
«Bye, bye crow» er en rendyrket countrylåt, mens «Modern rain» er vakker popmelankoli av den typen du ofte finner hos dem. «Waikiki» har en passende sommerfølelse, mens «Smith & 9th» er førsteklasses gitarpop.
«Patsy Desmond» handler en amerikansk fotograf som levde et svaert energisk, men ofte selvdestruktivt liv. Patsy Desmond (19652011) minnes på beste vis.
Og siden Belle & Sebastian ble nevnt i starten: Liker du dem, skal det mye til for at du ikke setter pris på «January says». En vakker sang om at teknologi kan føre til ensomhet.
Essex Green profiterer på tre gode låtskrivere som også er gode vokalister. De lagde som sagt bra musikk på begynnelsen av årtusenet, men de har aldri levert en så gjennomført fin plate som nå.
Jeg har begrenset meg til fem favorittkutt under, men det kunne godt vaert nevnt flere. Om ikke dette er den eneste platen som vil spilles i hjemmet de par neste månedene, er det i hvert fall en av dem som vil bli plukket fram igjen.
Beste spor: «Sloane ranger», «The 710», «Patsy Desmond», «January says», «Smith & 9th».