Aftenbladets angst for sosialdemokrater
POLITIKK: Den 3. juli var det Aftenbladets tur til på lederplass å advare mot «den røde fare» som om det var et ekko fra rikspressen og fra den borgerlige pressens mindre stolte dager på slutten av 1930tallet.
Partiet Rødt stormer fram på meningsmålingene for tida. Skal en tro tallene, har partiet større oppslutning enn både Venstre og KrF. Og i Oslo er Rødt nesten dobbelt så populaert som Frp.
Arbeiderpartiets nye klaer Protestvinden fra venstre gir også SV ny luft under vingene. Men langt mindre enn hva tilfellet er for Rødt. Mange av proteststemmene kommer fra frustrerte Ap-velgere, forståelig nok. «Ørnen blant partiene» er redusert til ei skadeskutt skjaere på jakt etter alt som blinker hos liberalister og rasister. Da er det ikke rart at ungene skyr reiret.
De som er oppdratt i det gamle sosialdemokratiet, finner ikke sosialdemokratiske verdier i Arbeiderpartiet. De lurer på hvor honnørord som velferd og solidaritet tok veien. SV, som er litt mer radikale når de ikke sitter i regjering, har appellert til enkelte. Men ingen har som Rødt klart å treffe nervestrengene ved å gjenopplive gamle Gerhardsen fra Arbeiderpartiets glansperiode. Bjørnar Moxnes satser på reinkarnasjon. Utførelsen er dyktig, medietekke har han – og kjekk er han visst også. At Gerhardsen var rabiat antikommunist og NATOs håndlanger er strøket fra manus.
Rødt er blitt farlig for Ap, konkluderer den hemningsløse antikommunisten Hans-Petter Sjølie i VG. Det skumle ved Rødt er at partiet nettopp ikke er revolusjonaert, men at Moxnes opptrer «på systemets banehalvdel, som en refser og en influencer, ingen samfunnsstormer». Sjøli vet derfor ikke riktig om Jonas Gahr Støre bør framføre Gerhardsens Kråkerøytale mot kommunistene på nytt, eller la den ligge enn så lenge.
Det kan ikke vaere lett å vaere høyresosialdemokrat når venstresosialdemokratene har tømt klesskapet. «Fellesskap fungerer», messer Rødt. Det er en moderne presisering av det gamle sosialdemokratiske slagordet (i tidligere tider visste alle at fellesskap fungerte), ytterligere spissa med kamp mot velferdsprofitørene som ikke fantes dengang Gerhardsen briljerte.
Og ja, mediestrategien fungerer! Folk er lei av velferdsprofitører. Klarer Rødt å diske opp et troverdig program for sosial boligbygging innenfor kapitalismens rammer, så spår vi 15 prosent på målingene fortere enn svint. Partiet vil også gjenreise velferden innenfor rammene av kapitalismen av i dag. Det er illusjonsmakeri. Så kunne da også NRKs sedate politiske kommentator Magnus Takvam konstatere at Rødt er blitt et venstresosialdemokratisk parti.
Borgerskapets frykt
Ikke desto mindre vekker framgangen til Rødt uro hos det gode borgerskap. VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, maner fram kommunismens spøkelse i en kommentar i avisa 30. juni. Moxnes er så skummel at hun kaller ham «Den røde forføreren». Dama har gravd i Rødt sitt program og funnet en og annen halvmarxistisk formulering som ikke helt harmonerer med Moxnes’ forsikringer om at han vil følge i Gerhardsens fotefar.
Enda mer patetisk er lederen i Aftenbladet som mener Rødt er et autoritaert parti. For den som kjenner litt til Rødt er det ikke akkurat orden og disiplin vi tenker på når vi ser dem komme ruslende med barnevogner og hjemmelagde plakater på 1. mai. Våpnene Aftenbladet fabler om finnes ikke i Rødt, men i hendene på høyreorienterte mennesker slik som den tidligere Frp-eren Anders Behring Breivik.
En kortlevd renessanse
Bjørnar Moxnes seg naturligvis av muligheten til å svare for å sette skapet på plass. Nok en gang forklarer han at Rødt vil avskaffe kapitalismen, bare ikke gjennom «udemokratisk» revolusjon og proletariatets diktatur. «Det naermeste vi kom et sosialistisk folkestyre i forrige århundre, var de skandinaviske velferdsstatene.» Slik slår han helt enkelt en strek over hele den sosialistiske epoken som begynte med den russiske Oktoberrevolusjonen. Det store spranget for menneskeheten som Sovjetunionen, Kina, Albania og folkedemokratiene representerte, er irrelevante parenteser i kampen for å avskaffe kapitalismen, vet Moxnes å fortelle.
Aftenbladet, Hanne Skartveit og Hans-Petter Sjølie har intet å frykte. Heller ikke sosialdemokratiet, som nå kan få en kortlevd renessanse. Bare ikke under navnet Arbeiderpartiet.
(Kommunistisk Plattform marxist-leninistene (KPml) ble stiftet etter nedleggelsen av partiet AKP da det nye partiet Rødt ble stiftet i 2007, som en paraplyorganisasjon av tidligere AKP-ere og personer fra ML-gruppa Revolusjon og Norges Kommunistiske Studentforbund. Red.mrk.)