Russisk film under president Putin: Mer popcorn enn politikk
KRONIKK: Lager man filmer i Russland som er kritiske til dagens regime, kan man ikke regne med økonomisk støtte fra staten.
I 1958 laget den berømte sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein «Ivan den grusomme II», en film som også kome med subtil kritikk av diktatoren. I dag kritiserer få filmskapere Putins politikk, men de finnes.
En buldrende russisk byråkrat sitter under et bilde av Putin og skjeller ut en advokat fra Moskva. Advokaten representerer en lokal mann som nettopp har blitt fratatt sitt hus av lokale myndigheter.
Scenen er fra filmen «Leviatan» (2014). Den er lagt til en liten by på Kola-halvøya, ved Barentshavet. Filmen er løst basert på Jobs bok i Bibelen, om en stakkars mann som blir offer for alskens ulykker. Det topper seg når hovedpersonen i filmen blir feilaktig anklaget for mord på sin bortkomne kone, som trolig gjorde selvmord. Også hans advokat blir offer for de reneste mafiametoder og truet på livet.
Det er et dystert bilde regissør Andrej Zvyagintsev maler av dagens Russland. Hans filmer blir hyllet av internasjonale kritikere og vinner priser på internasjonale festivaler.
«Leviatan ble mislikt av russiske myndigheter, og Zvyagintsev fikk ikke støtte i hjemlandet til sitt neste prosjekt, men måtte innhente internasjonal støtte. I «Loveless»(2017, i Norge kalt «Savnet») gir han ikke noe positivt inntrykk av den russiske middelklassen. To fraskilte foreldre finner sammen igjen da deres eneste sønn blir meldt savnet. Filmen kan ses på som et portrett av et samfunn i oppløsning.
I 2007 gestaltet norske Maria Bonnevie for øvrig den kvinnelige hovedrollen i Zvyagintsevs «Forvist», som også konkurrerte om Gullpalmen i Cannes. Det er ikke så mange andre filmskapere enn Zvyagintsev som tar opp korrupsjon, maktmisbruk og politiske problemer i dagens Russlands. Imidlertid kom det mange interessante russiske filmskapere etter kommunismens fall i 1991. «Brat» (1997) av Aleksej Balabanov regnes som den første russiske gangster-film, og beskriver sosiale og politiske problemer på 1990-tallets St. Petersburg. Om filmen er det blitt sagt at den var det samme for russere som vokste opp på 1990-tallet som«Trainspotting» på samme tid var for ungdom i Storbritannia.
I kjølvannet har det kommet flere gangsterfilmer, men ingen når opp til «Brat»-filmenes popularitet. I ettertid ble flere russiske gutter oppkalt etter hovedpersonen Danila. Da regissør Balabanov døde i 2013, holdt han på med en film om Stalin, hvor diktatoren skulle fremstilles som en slags mafia-gudfar.
Popcorn-versjon av Stalingrad
Etter 2000-tallet har kommersielle filmer fått et kraftig oppsving i Russland. «Nattevakten» (2004), en vampyrfilm satt til Moskva, håvet inn rubler og ble en sterk søknad til Hollywood. Fire år senere laget regissør Timur Bekmambetov rådyr, koreografert action med Angelina Jolie på amerikansk jord.
«Stalingrad» (2013) av Fjodor Bondarsjuk gikk på kino i USA, og ble vist i 3D. Dette var en fullstendig heroisk popcorn-versjon av det avgjørende slaget ved Volgograd i 1942–43. Artig nok er Fjodor Bondarsjuk sønn av Sergej Bondarsjuk, som regisserte den åtte timer lange adapsjonen av Tolstojs «Krig og Fred» (1966), med hele 120.000 statister. Nylig høstet også Sergej Bondarsjuk suksess med den første russiske UFO-filmen, «Attraction» (2016). På spørsmål fra journalister om «aliens» i filmen er en metafor for vestlig innflytelse i Russland, har Bondarsjuk vaert avvisende og har bedyret at «Attraction» ikke er en politisk film.
Russlands Michael Moore
Innen dokumentarfilm er det mer rom for kritikk av dagens regime i Russland. Den mest fremtredende er Andrej Nekrasov, som i likhet med Michael Moore i USA har en personlig og granskende stil. I noen av hans dokumentarer fremstilles Putin som en farlig manipulator som, om nødvendig, likviderer politiske kritikere. I 2015 laget Nekrasov tv-dokumentaren «In search of Putin», som ble finansiert av tv-stasjonen Al Jazeera i Qatar. Den består av fire episoder som viser flere aspekt av dagens russiske samfunn; fra russiske medier til kultur og økonomi. I serien kaller et av intervjuobjektene Putins regime for «tyvenes regime».
Da undertegnede intervjuet Nekrasov i Grimstad i 2008, hvor han viste en dokumentar om mordet på dissidenten Litvinenko i London, beskrev han Putins regime som «fasade og løgn».
− I bunn og grunn er han bare interessert i penger og makt, for personlig vinnings skyld. På meg virker det som om hans patriotisme også er et spill for galleriet. Jeg kaller meg en patriot, men jeg blir anklaget for å drive med anti-russisk virksomhet. At den russiske maktelite forsøker å ha monopol på begrepet «patriot», gjør meg sint», sa Andrej Nekrasov. Som russisk filmskaper har han en modig stemme, men han er en av ytterst få. Dessuten bor han utenfor Russland.
Lager man filmer i Russland som er kritiske til Putin, kan man ikke regne med økonomisk støtte fra staten. De siste årene er det underholdning som har dominert det russiske kino-markedet. I år har russerne gått mann av huse for å se sportsdramaet «Going Vertical». Den handler om Sovjetunionens basketballkamp og kontroversielle seier over USA i München-OL i 1972, og er en film som appellerer til russernes sportsinteresse såvel som patriotisme. At det avholdes fotball-VM i Russland i år, kan også ha hatt en appell til det russiske kinopublikum. Ballsport er i vinden for tiden.