Opp som en løve...

GJESTEKOMMENTAR: Trump skjeller og smeller som om han var diktator i en bananrepublikk. Dette skader USA og verdensøkonomien.

Hør nøye etter. Den lyden du hørte på pressekonferansen onsdag, etter møtet mellom presidentene i EU-kommisjonen og USA, var lyden av Donald Trump som nok en gang gikk tilbake på det han nettopp hadde sagt.

Dette har etter hvert blitt rutinemessig. Han starter med å slenge om seg med fornaermelser mot den utvalgte motstander. Noen av dem bygger på en kjerne av sannhet, men mesteparten er ville overdrivelser. Så truer han med ekstreme tiltak og konsekvenser. Deretter møter han de han har skjelt ut og trekker alt han nettopp sa, tilbake. Deretter kaller han møtet en enorm triumf, siden han nå har reddet verden fra de dramatiske konsekvensene av sine egne ord og handlinger. Denne dansen har han funnet opp helt selv.

Ild og raseri

Tenk på Trumps handlemåte i forholdet til Nord-Korea. Han startet med å kalle diktatoren Kim Yong-Un «en sinnssyk person som ikke har noen skrupler med å sulte ut og drepe sin egen befolkning». Deretter truet han med «ild og raseri av en styrke verden aldri har sett maken til» (noe som fikk mange til å tro at USA truet Nord-Korea med atomvåpen, red anm). Han løste denne krisen, som han selv hadde skapt, ved å tilby Nord-Korea en meget gunstig avtale med USA og strø om seg med komplimenter om hvor mye befolkningen i Nord-Korea «elsker» diktatoren sin og hvordan han, Trump, stoler på at Kim vil holde ord.

Det samme mønsteret fulgte han nylig i forholdet til EU. Dansen begynte med at Trump kalte Den europeiske union «verre enn våre fiender». Nå, etter møtet med president Jean-Claude Juncker, kunne han fortelle at det er «ekte kjaerlighet» mellom USA og EU. Vaer forberedt på en tilsvarende kuvending i forholdet til Kina.

Tomme ord

For Trump koster denne strategien ingenting, fordi ord ikke har noen egentlig betydning for ham, I boka «Art of the Deal» beskriver han hvordan han starter forhandlinger med det han kaller «sannferdige overdrivelser». Når han blir konfrontert med at det han påstår, ikke stemmer eller er vilt overdrevet, modererer han posisjonen. På den måten, mener han, oppnår han et overtak allerede før forhandlingene har begynt.

Det finnes dem som hevder at Trumps tilsynelatende bisarre og uforutsigbare oppførsel egentlig er en smart og utspekulert strategi, at han spiller et avansert spill i mange dimensjoner. I så fall er det et spill han taper her nede på Jorda. Ikke i noen av de tilfellene jeg har nevnt her, har han oppnådd substansielle innrømmelser fra motparten. Hans vanlige metode er å utbasunere noe som er ullent og vagt, som i tilfellene med Nord-Korea og EU, eller å forlange en innrømmelse som allerede er gitt, som når han krever at NATO-landene må bruke mer penger på forsvaret. Deretter går han ut og erklaerer at han har oppnådd store ting.

En verden uten USA

Denne strategien med å hisse seg opp og deretter snu på haelen har en kostnad. Trump har etablert et bilde av USA som forvirret, uforutsigbart, upålitelig og fundamentalt fiendtlig innstilt til den globale orden. Den ene europeiske lederen etter den andre har gjort dette klart. George Osborne fortalte meg at mens han var finansminister i Storbritannia visste han alltid at han hadde USA i ryggen dersom det skulle vaere nødvendig. Verken Storbritannia eller noe annet land kan føle seg sikre på dette lenger. Som Donald Tusk, president i Det europeiske råd, sier: «Med slike venner, hvem trenger fiender? (...) Vi har innsett at dersom vi trenger en hjelpende hånd, finner vi den i enden av vår egen arm».

Økonomen Adam Posen påstår at flere land nå begynner å reorientere seg og har begynt å bygge en verdensøkonomi som ikke regner med USA. Dette kommer til syne i mylderet av nye handelsavtaler som ikke tar hensyn til USA, som Trans-Pacific Partnership (TPP) og den nye avtalen mellom EU og Japan. Mange andre er på tegnebrettet.

Kapitalen tørker inn

Den mest dramatiske indikasjonen på hvordan verden har begynt å gå utenom USA, sier Posen, er nedgangen i utenlandske investeringer. Han har fortalt meg at disse synker som en stein. I snitt har netto utenlandske investeringer i USA blitt halvert siden 2016. I tidsskriftet «Foreign Affairs» skriver Posen at nedgangen er desto mer alvorlig, fordi mange faktorer skulle tilsi at investeringene burde ha økt i denne perioden. Saerlig skulle de nye skattefordelene som er vedtatt gjort det mer attraktivt å investere i amerikanske selskaper. Økt forbruk, lavere selskapsskatt og fordeler knyttet til å produsere varer i USA skulle i teorien ha tiltrukket seg mye kapital.

Bananrepublikk

Det er mulig at noe av nedgangen i investeringer i USA er del av en større og mer langsiktig trend, nemlig at mange land nå vokser raskere enn USA og er mer attraktive for utenlandsk kapital. Ben i mange tiår har denne trenden blitt motvirket av at USA var i en unik posisjon ved å kombinere vekst med stabile, forutsigbare og markedsvennlige rammebetingelser. Trumps angrep på frihandel og hans behandling av allierte, hans tilbøyelighet til å straffe eller belønne enkeltselskaper etter innfallsmetoden og hans gerenerelle uforutsigbarhet gjør at USA framstår mer som en bananrepublikk styrt av en diktator. Forskjellen er bare at «den sterke mannen» i USA har makt til å forstyrre hele verdensøkonomien.

Trump har etablert et bilde av USA som forvirret, uforutsigbart, upålitelig og fundamentalt fiendtlig innstilt