Vidundermaskinen

DRØSET: I et svakt øyeblikk hadde hun falt for reklamen. Hun var ikke helt sikker på hvor hun hadde sett den, men hadde en gremmende mistanke om at det var på siden til en eller annen rosablogger.

En helsematrosablogger med sprett i steget, veloppdragne og nygredde barn, ren kjøkkenbenk og sunne råvarer – og hun var sikkert en sånn type som husket å sminke begge øynene om morgenen, og ikke bare ett, slik hun selv presterte jevnlig, men som trivelige kollegaer lot vaere å gjøre noe nummer av.

På bildet på vidunderesken sto det bilde av delikate strimler av grønnsaker med artig navn. Spirelli. Spiralschneider, sto det på den. Hun lot ordet rulle i munnen. Spiralschneider. Det oste av tysk effektivitet her.

Hun hadde gledet seg til dette. Sunne små snurrelusker, festlig dandert med andre sunne ting. Sprett i steget, sprett i rumpa, here we come!

Men så kom virkeligheten og innhentet henne. Gulrøttene i kjøleskapet var litt slappe, så de vred seg som gummi fremfor å bli til spreke små snurrelusker. Hun forsøkte noen til. Samme resultat. Ikke veldig appetittlig.

Så hentet hun squash, for spaghetti av squash var jo sunne greier, og tilfeldigvis hadde hun sykt mye squash, siden hun trodde sneglene kom til å spise alle plantene som de hadde gjort i de fem årene forut, men i år hadde selv squashen overlevd, så nå satt hun med seks squashplanter og alle som har hatt squash vet at det er litt i overkant, cirka fem for mye.

Dessuten hadde squashen dratt seg til i boleformat mens hun var borte en uke og to. Så de passet ikke i åpningen, for å si det mildt. Hun delte en av monstrene i to. Så i fire. Og åtte. Det gikk. Men snurrelusker ble det ikke. Snarere smågrapsne pinner, men gode var de nok åkke som, om enn ikke noe som hadde gått på bordet til helsematrosabloggeren.

Hun sukket. Skylte av vidundermaskinen og pakket den bort. Sammen med de andre bomkjøpene.

Spiralschneider. Det oste av tysk effektivitet.