Vi gir livshjelp, ikke dødshjelp!
AKTIV DØDSHJELP: Døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst. Men er løsningen å fjerne livet?
Jeg er lege ved Palliativt senter (lindrende behandling) i Helse Stavanger. Jeg møter daglig mennesker som ser døden i hvitøyet. Noen få ganger har jeg fått spørsmålet om vi ikke bare kan sette en sprøyte og bli ferdig med det. Mennesker i smerter og angst, redde for å bry sine naermeste, redde for å miste kontroll. Jeg er glad hver gang for at det ikke er en del av vårt «sortiment». Vi gir livshjelp, ikke dødshjelp!
Ofte forsvinner spørsmålet
Når smerter lindres, når noen ser dem og tør å vaere der med dem og deres naermeste, blir oftest det spørsmålet borte. Ikke alltid, nei, og ikke alltid oppnås smertefrihet, men alltid kan menneskers verdighet bekreftes selv om kontrollen går tapt. De siste dagene og timene kan også ha kvaliteter som vi ikke umiddelbart kan forstå: Kjaerlighet, fellesskap, forsoning og gudstro. Døden er ikke vennlig, vi møter resignasjon, benektelse og angst. Men er løsningen å fjerne livet?
Aktiv dødshjelp ble diskutert før også. Jeg husker et seminar tidlig på 90-tallet der vi skrekkslagne hørte om utviklingen i Nederland, og om «slope»effekten, det som skjer i en glatt utforbakke med et stup nederst ... Men vi trodde ikke for alvor at det kunne bli slik i Norge. Ingen seriøse politiske parti ville ha aktiv dødshjelp i sine program, og de fleste norske leger var vel imot at helsevesenet med samfunnets velsignelse skulle ta livet av folk?
Ungdomspartiene går først
Mye er forandret. Oppegående mennesker, politikere og høyt respekterte fagfolk vil nå for ramme alvor sette i gang med aktiv dødshjelp i Norge. Ungdomspartiene går først, et flertall av medisinerstudentene følger visst etter selv om Legeforeningen enda står imot. Og vanlige folk begynner å tenke at det er vel ikke så galt likevel. Vi vil jo bestemme over egne liv, ikke sant?
Hele konseptet passer som hånd i hanske med det postmoderne samfunns første bud: «Du skal ikke la noe eller noen bestemme over deg». Når andre bud lyder: «Du skal ikke godta lidelse, smerte og død som en del av livet», da er døra vidåpen for at det eneste akseptable er å la lidende mennesker slippe livet, hvis de vil. Det som gjenstår er om det bør finnes noen begrensninger, tross alt.
Krevende oppgave
Tre kriterier anføres oftest som inngangsbillett: Uutholdelig lidelse, ingen utsikter til bedring og et konsistent ønske over tid om å dø. Ikke urimelig, eller? Alle tar det for gitt at helsevesenet skal vaere dørvoktere for dødshjelpen. Min yrkesgruppe, legene, må svare på om lidelsen er uutholdelig nok, om det er sikkert nok at ikke han eller hun kan bli bedre og at ønsket er konsistent nok over lang nok tid. En krevende oppgave, spør du meg, og så kommer ansvaret for gjennomføringen etterpå.
Jeg så for en tid siden en vitsetegning. To siddis-er snakket sammen. Den ene hadde hørt at «me gjedna ska begynna å ta livet av de alvorligt syge». «Å», sa den andre. «Må med skyda de sjøl?» «Nei då», kom svaret, «det ska sygehuset ta seg av...»
Grotesk? Ja. Men mest grotesk er det at avlivning kan bli en samfunnsoppgave, utført av etterfølgerne til Hippokrates som sa «Aldri skade, av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste!»
I Bibelens skapelsesberetning blir mennesket gitt en verdighet som vår art er alene om: «Gud skapte mennesket i sitt bilde». Og det femte bud, hogd i stein, lyder: «Du skal ikke drepe».
Alf Prøysen skrev om vår plass i verden: Bestemor hadde en spilledåse med en felespiller på lokket. Når dåsen ble trukket opp, spilte han så vakkert. Men så pirket gutten borti for å «sjå å som laga låten», og musikken døde. Bestemors visdom i siste vers skal vi ta med: «Vi er no’n spelldåser aeille sammen, og det er mangt en lyt akte på, rør aeiller verket som lage låten, nei, slike ting har vi ittno med, men går du sakte og føljer takta, så har du tona i ny og ne.» Jeg ser «tona i ny og ne» også hos de lidende som kanskje vil be om dødshjelp hvis det blir en del av vårt helsetilbud. Også de har menneskeverd, fordi de lever.
Stå sammen i kampen
Det er paradoksalt og utillatelig at ordet verdighet overtas av de som vil gjøre drap lovlig. Enten vi kaller oss kristne, muslimer, humanetikere eller noe annet: La oss ta verdighetsbegrepet tilbake og stå sammen i kampen!