#metoo – eitt år etter
SAKPROSA: Har #metoo forandra verda, og kor går vegen vidare? To bøker prøver å gi svar.
Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap. 110 sider. Spartacus. og blant anna følgt ei rekke valdtektssaker i retten. Der har ho sett på naert hald korleis kvinner framleis føler skam ved å ha blitt eit overgrepsoffer, og ho kjenner igjen kjensla i seg sjølv. Alt dette skriv ho sterkt og opent om i sine brev til den tenkte dottera Emma.
Nei til offerrolle
For Anne Bitsch ligg likevel ikkje svaret i å dyrka offerrolla. «Å heles etter overgrep kan ta lang tid, men det er ikke umulig,» skriv ho, og utfordrar samtidig oppfatninga om at kvinner som er utsette for seksuelle overgrep, skal vera spesielt svake. Tvert om opplever ho dei som sterke, løysingsorienterte og uthaldande – inntil det sjølvdestruktive.
Bitsch tar avstand frå eit nypuritansk svar på #metoo, og ønskjer ein liberal seksualkultur for både kvinner og menn. Forfattaren er også tydeleg på at kampen mot seksuelle overgrep og trakassering ikkje må gå på akkord med rettsstaten. Ho er kritisk til uthenging av enkeltpersonar, og minner om det gamle prinsippet om at ein er uskuldig inntil det motsette er bevist.
Anne Bitsch argumenterer intenst, personleg og overtydande om at svaret på #metoo-utfordringane ligg i eit endå friare samfunn, der me møter kvarandre med tillit, respekt og lyttande interesse, ikkje med meir disiplinering og strengare reglar.
Ei kritisk røyst
I kampen mot den kvinnelege offerrolla har Anne Bitsch ein alliert i Åsa Linderborg, kulturredaktør i svenske Aftonbladet, som har markert seg som ein av dei klaraste kritikarane av måten #metoo utvikla seg på. Nå skal det seiast at kampanjen i Sverige har vore meir ytterleggåande enn i Norge, saerleg når det gjeld identifisering av påståtte overgriparar, og også meir einsretta og aggressiv i den offentlege debatten:
«Alle menn er gjerningsmenn, og alle menn nyter godt av kjønnsmaktsordningen, dermed basta. I sin mest ekstreme variant oppfordrer de unge og identitetspolitisk engasjerte til feministenes sølibat,» skriv Linderborg i artikkelsamlinga «Det skjer nå». Ho undrar seg over korleis tidlegare kvinneaktivistar kunne ha vunne fram om dei hadde vore «like skjøre og gebrekkelige som kvinnene som nå gjøres til prototyper for #metoo».
Sexindustri og skamlause Kritikken frå Linderborg er på ingen måte representativ for alle bidragsytarane i Helene Brodtkorbs antologi. Alle, også Linderborg, har eit positivt syn på kampanjen i utgangspunktet. Styrken ved boka er breidda i utvalet bidragsytarar. Her kjem vidt ulike stemmer til orde, ofte så personleg og nakent at det må ha kosta å setja det på papiret.
Eit av dei mest reflekterte bidraga kjem frå den tidlegare stripparen og pornoskodespelaren Caroline Marita Omberg, som skriv at ho vart møtt med større respekt som kvinne i sexindustrien enn då ho seinare fekk ein «vanleg» jobb i naeringslivet. Og Sofia Srour, ei av dei prisvinnande «skamlause jentene» fortel aerleg om å stå i krysspresset mellom eit tradisjonelt muslimsk miljø og det norske storsamfunnet. Du er for mykje norsk for dei første og for lite for dei andre, og gjer du deg synleg, kjem hatet og hetsen frå begge sider.
Som i dei fleste antologiar er artiklane av litt ujamn kvalitet. Vekta på det personlege glir til tider over i sjølvsentrering. Helena Brodtkorb skriv i forordet at «#metoo har bevist at vi er mange nok til å ta et oppgjør når det trengs, og at ikke alle trenger å vaere enige i alt hele tiden». Det er sant, men også for enkelt til å vera siste ord om ein kulturkamp som ennå ikkje er over.