Knallgod utgivelse fra Laurie Anderson
KLASSISK: En ny cd og en performance fra Laurie Anderson er alltid en begivenhet. Også Eldbjørg Hemsing, Vikingur Ólafsson og Daniele Pollini imponerer vår anmelder.
Katastrofe og magi
«Landfall», Laurie Anderson og Kronos-kvartetten. Utgitt på Nonesuch. både i det klassiskromantiske repertoar, i ny musikk og samtidsmusikk, samt i sjangeroverskridende eksperimenter. Dette er et samarbeid musikkverdenen har ventet på, både fra kunstmusikk-hold og fra den avanserte rocken. Laurie Anderson samarbeidet mye og på en fruktbar måte med sin ektemann, Lou Reed, men han døde høsten 2013. Det har siden vaert et stort savn for henne.
Syklus av 30 elegiske sanger Som alle performances og cder av Laurie Anderson, har også denne en referanse utenfor det rent performative eller musikalske. Landmark inneholder hele 30 numre som handler om orkanen Sandy, og som hadde så katastrofale følger også for deler av New York. Mange av Andersons eiendeler, ting hun hadde samlet gjennom et helt liv, ble ødelagt, fløt omkring i kjelleretasjen. «Everything Is Floating» (spor 28) og «Nothing Left but Their Names» (spor 18) tematiserer dette direkte. Amerikanske anmeldelser jeg har lest, mener at Landmark, som så mye annet av Anderson, har med tap å gjøre. Ja, men ikke et tap i betydning av at naturen har vaert ødeleggende. For hva synger Anderson? Jo, at «All the things I’d carefully saved all my life, becoming nothing but junk. And I thought: how beautiful. How magic. And how catastrophic.» For Anderson dreier det seg ikke om å overvinne naturens krefter, men å takle dem. Det musikalske her imiterer ikke flommen, men danner et kontrapunkt til det flytende og til det stigende vannet. Mon ikke hun ser en mulighet i dette katastrofale?
Sart og myndig
Som så mange ganger tidligere – for eksempel i «Homeland», som også er anmeldt i denne spalten – både synger hun, spiller fiolin og keyboards, slagverk m.m. Vi hører hennes barnlige stemme (som hun har bevart), og fremmedgjøringen av denne stemmen til noe hyper-mannlig eller noe autoritaert-gudelig, en stemme ovenifra eller som et gufs nedenifra. Mange av numrene klinger romantisk, klagesang-aktig, og tekstene indikerer både noe større der ute og et håp: «You know the reason that I really love the stars? It’s that we cannot hurt them. We can’t burn them. We can’t melt them or make them or blow them up... But we are reaching for them.» Når hun synger «cannot hurt them», er det med en stemme – karakteristisk for henne – som er like sart som den er myndig.
Et norsk fiolinfenomen
Dvorák: Fiolinkonsert; Josef Suk: Fantasi for fiolin og orkester, Liebeslied.
Eldbjørg Hemsing fiolin, Antwerp Symphony Orchestra, dir.: Alan Buribayev, utgitt på BIS.
Eldbjørg Hemsing er ikke bare ung og levende lenger, men hører til i den øverste divisjon av unge fiolinister. Hennes forrige cd, med fiolinkonsertene av Hjalmar Borgstrøm og Shostakovitsj, som jeg anmeldte her i spalten i mars i år, har siden med rette fått toppkarakterer. Ikke minst fordi hun brakte Borgstrøm til herder og verdighet. Nå gjør hun noe lignende; ved siden av Dvoráks ikke altfor ofte spilte fiolinkonsert bringer hun frem i lyset en annen tsjekker, Josef Suk, hans Fantasi for fiolin og orkester, samt en arrangert Liebeslied av Stephan Koncz, som med romantisk lengsel avrunder cd-en.
Hemsing har den varme klangen som er karakteristisk for Dvorák, enten denne komponisten etterligner sitt forbilde Brahms eller innføyer det vi forbinder med den tsjekkiske eller böhmiske folketonen. Suks Fantasi spiller hun med all den subtilitet og episk bredde som dette énsatsige stykke har. Den berømte Pisen Lásky (Liebeslied), som har opusnummer