Gedigen Chopinutgivelse av Andsnes
PLATEANMELDELSE: Andsnes viser Chopins storhet i balladene.
Chopin: 4 Ballader, Nocturne F-dur op.15/1, Nocturne c-moll op.48/1, Nocturne H-dur op.62/1. Leif Ove Andsnes (klaver). Sony Classic.
Andsnes var tidlig ute med å spille inn verk av Chopin. Allerede som 20-åring, i 1990, utga han alle tre sonatene som han fikk internasjonal anerkjennelse for. Men han har ventet med å spille inn balladene. Chopin var den som oppfant klaverballaden. Og han fullendte den. Siden kom Liszt, Grieg og Brahms med stykker innenfor samme sjanger. Men de når ikke opp til Chopins ballader i klangrikdom, melodisk linjeføring, emosjonalitet og grandeur. Samt i vanskelighetsgrad. Det er en liten genistrek at Andsnes har valgt å sette tre nocturner inn mellom balladene. For kommer balladene etter hverandre, slik som på Krystian Zimermans fabelaktige innspilling, så blir det for tett, ja, for mye av det gode. Hos Andsnes blir det luft mellom dem, for – som Andsnes sier i tekstheftet – balladene var aldri ment som en syklus.
Det lyriske og det fortellende Chopin greide det kunststykke å kombinere den lyriske melodien i italiensk opera (Bellini) med Bachs rike polyfoni. Til dette kommer en uhørt virtuositet og briljans. Horowitz og Michelangeli har gjort storartede innspillinger av den første balladen.
Men jeg vet bare om én som kan matche Andsnes’ nye innspilling av samtlige ballader, og det er nevnte Zimerman (på Deutsche Grammophon). De to er ganske forskjellige. Zimerman gjør mer ut av pausene, står lenger på fermatene, har stedvis et langsommere tempo og hans spill er mer fabulerende. De to har en like virtuos fremføring. Andsnes kjennetegn er et sterkt uttrykk, kraftfullhet – hør for eksempel hvor grandiost det klinger mot slutten av den første balladen, den i g-moll, som slutter med en overmåte vanskelig presto. Også det sangbare i Andsnes’ spill er påtagelig (slik det også er i nocturnene). Vi hører mange harmoniske finesser i venstre hånd, som andre pianister overser. Andsnes kombinerer på forbilledlig måte det lyriske og det fortellende, noe som er et utpreget kjennetegn i balladene.
Åpner et stort rom
Hvor rik på kontraster ballade nr. 2 i F-dur er, hører vi på spor 3. Agitatodelen mot slutten er virkelig heftig, i tråd med ordets betydning. Ballade nr. 3 i Ass-dur har noe nobelt over seg, med klanglig rikdom og store stigninger. Utsøkt pedalbruk, som er helt nødvendig hos Chopin, er en selvsagt ting hos Andsnes. Den siste balladen, i f-moll, av mange kalt for Chopins mesterverk, lyder i åpningen som klokketoner fra det fjerne. Her er Chopins variasjonsteknikk på sitt mest tydelige og skiftningene i klangfarge genialt oppfinnsomme, mens helhetskarakteren er melankolsk, noe Andsnes har utpreget sans for. Andsnes åpner et stort rom med sine Chopin-tolkninger.