Bunnløs beksvart tomhet

”Min sjel lar seg ikke trøste. Jeg tenker på Gud og sukker, jeg grubler, og min ånd blir kraftløs”. (Salme 77,3-4) For noen av oss går utfordringer knyttet til psykisk helse hånd i hånd med den kristne troen. Rettere sagt: Noen dager er det som om den plagede sjelen nekter å gripe den hånda som heter tro. Så ender jeg opp med å gripe den likevel. Eller jeg gripes av noe større enn meg selv. Selv om jeg ofte famler etter svar, har jeg kommet til at jeg heller vil leve som om Gud finnes i dette universet enn at han ikke gjør det.

Bibelens aller første bok starter med den bunnløse, beksvarte tomheten. Med det totale fravaer av lys og innhold. Men Bibelen er entydig. Verden var aldri alene. Gud var der først. I begynnelsen var bare Gud. Han som er den han er og alltid har vaert det. Tre i en. Skaperen sammen med Ordet (Joh 1,1) og Ånden (1 Mos 1,2). Før alle tider.

Den guddommelige sirkelen. Gud kunne valgt å la ringen vaere sluttet. Det kunne forbli bare de tre i en, en beskyttende mur mot mørket. I stedet valgte Gud å åpne sirkelen og spre lyset. ”Bli lys!” Mørkets krefter forsvant ikke den dagen. Men mørket viker, og det sanne lys skinner allerede!

I dag vet jeg at lyset ikke bare finnes. Jeg har selv erfart lyset. Forsøker å holde minnet om det levende de dagene og nettene mørket truer med å overmanne meg. De neste ukene kommer Salmenes bok til å vaere en bønne- og samtalepartner når jeg her vil reflektere over det å tro med en trøstesløs sjel og en kraftløs ånd. Håper du blir med!